Søndag 18. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Det er bare to hele dager igjen

før vi forlater leiligheten for denne gangen. Jeg har fått rapport om morgentemperaturen på Ringshaug/Skallevoll. Minus sju grader. Det er vel ikke altfor galt, tenker jeg her jeg sitter i skyggen på fjellbalkongen vår og skriver.

Forskjellen mellom våre tjueto grader og minus sju er bare tjueni grader, så det skal vi nok klare uten de største pinsler. Vi blir hentet på Torp og brakt i hus på Mo Terrasse, men så er vi i gang med å handle mat og besøke mor, og dagen etter må jeg til Egg-Mathisens for å kjøpe egg og deretter anskaffe ny mobiltelefon, så planene er klare for de første to dagene.

Sandefjords Blad er neste post på programmet.

Etter avtale skal jeg kontakte Roaldset for å presentere det mange av oss oppfatter som juks fra utbyggeren. Saken er allerede i gang hos advokat, men kanskje han trenger et lite puff fra oss som er skadelidende.

Søndag går ferden til Oslo

på besøk til vår yngste datter med samboer. Mor blir med og vår eldste datter kommer også. Det blir hyggelig.

Dette er vel alt så langt, så jeg vandrer igjen tilbake til 1969, tilbake til da jeg skal om bord til min andre båt i Thor Dahls rederi.

Kapitel 87 – Jeg fikk en ny venn som jeg nok aldri ville få se igjen.

Juli – august 1969.

Jeg var tjueto år pluss en måned ung og satt på et kontor ved en oljeterminal i Dhahran i Saudi Arabia for å vente på å komme om bord i motortankskipet Thorshov som ennå ikke hadde kommet til kai, mens jeg tenkte på hva livet skulle gi meg fremover.

Jeg hadde opplevd enormt mye de siste tre årene. To år om bord på det lille motortankskipet Thorsholm og de siste femten månedene på flere tjenestesteder, både på stasjoner og på båter, i den Kongelige Norske Marine.

Med Thorsholm hadde jeg fått oppleve å tilhøre en overklasseminoritet på ti personer blant tredve kinesere der jeg hadde en boy som var førti år eldre enn meg. Jeg hadde opplevd mange steder i fire verdensdeler; Europa, Afrika, Asia og Amerikas to kontinenter, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

I marinen hadde jeg fått oppleve å være under kommando der jeg måtte gjøre det jeg ble satt til uten å ha noen som helst innflytelse.

Begge posisjonene hadde jeg likt godt, og nå skulle jeg oppleve noe nytt om bord i en tankbåt som hovedsakelig skulle være i sjøen, uten store muligheter for å komme i land. Kontrakten var på minimum halvannet år for å få fri hjemreise, så neste gang jeg skulle få se Norge, ville jeg være nesten tjuefire år.

Jeg satt og mediterte over livet. Ville jeg fortsatt være radiooffiser når jeg hadde passert det de kalte livets middagshøyde? Ville jeg fortsatt være single og bare ha meg selv å tenke på? Jeg hadde hatt flere kjærester, spesielt mens jeg var i marinen, men enkelte netter når jeg drømte om å være bundet til ett menneske, våknet jeg klissvåt av marerittfremkalt svette. Det var ikke noe for meg. Å leve sammen med ett enkelt menneske resten av livet? Og ikke kunne gjøre det jeg selv hadde lyst til uten å spørre andre.

Jeg fabulerte mens jeg så på dem som satt innenfor glassvinduene på kontorene der i terminalbygningen. En av dem la merke til at jeg så på ham. Han smilte, og jeg smilte tilbake og tenkte at han så da ganske fornøyd ut enda han sikkert skulle gjøre det samme som han gjorde i går og det samme dagen etter. Akkurat det samme hver dag. Våkne, reise på jobb, jobbe noen timer, reise hjem til familien, spise og være sammen med familien og til sist sove før han ville våkne for å gjøre akkurat det samme som han gjorde dagen før. Jeg grøsset litt, men så tenkte jeg på meg selv og det jeg gjorde. Nå skulle jeg være om bord i en båt i halvannet år uten å være særlig mye i land. Var det noe bedre?

Jeg så på mannen bak vinduene igjen og så at han reiste seg og kom smilende mot meg. Han spurte om jeg var sulten. Jeg kjente etter og svarte:

• «Yes please?»

Han la hodet litt tilbake og hevet øyebrynene litt spørrende oppover.

• «Sorry», sa jeg, «I believed …».

Øyebrynene hans fikk sin vanlige posisjon igjen.

• «Okey», sa han, «I can get you something».
• «Thank you»,svarte jeg.

Han forsvant og kom tilbake etter noen få minutter. I hånden hadde han en tallerken med en flat stor kake og en saus med noe som så ut som noen kjøttbiter. Jeg smilte og takket, men han gikk ikke. Det så ut som om han ville se meg spise, så jeg brøt av en bit av kaken, duppet den i sausen og puttet den i munnen.

• «Good?», spurte han.

Jeg hikstet mens jeg kjenner at svetten perlet på pannen min.

• «Yes, very good», gispet jeg.

Fy søren hvor sterkt dette var. Jeg tenkte på den tortillaen jeg spiste i Venezuela. Dette var ikke mindre sterkt. Han sto fortsatt foran meg. Nå ville han også smake. Han tok etter kaken, brøt av en bit og duppet den i sausen før han puttet den i munnen sin.

• «Yes, very good», sa han og nikket med hodet.

Han satte seg ved siden av meg og tok etter en ny bit. Dette var visst til oss begge, og vi ble sittende slik å spise sammen.

• «You are Norwegian?» spurte han.

Jeg bekreftet, og dermed kom spørsmålene på rekke og rad før han begynte å fortelle om seg selv. Om familien, om de tre barna sine, to sønner og en datter. Han sa hva sønnene het, men glemte datteren, så jeg spurte, men skjønte raskt at hun ikke var viktig. Hun hadde ingen spesiell plass i fortellingen hans.

• «My wife takes care of her», sa han og fortsatte å fortelle.

Først om sønnene og deretter om sin far og den tiden de bodde I ørkenen. Moren hadde tydeligvis heller ingen posisjon, akkurat som datteren. Jeg fulgte ham i fortellingen hans, og tenkte at vi hadde et enkelt og beskyttet liv i Norge. Vi må ha sittet slik et par timer da en ny mann kom ut til oss.

• «Your ship is ready for you», sa han og grep tak I kofferten min.

Jeg tok etter hånden til min nye venn, men han unngikk den og la begge hendene sine på skuldrene mine mens han klemte og kysset.

• «Have a nice voyage», sa han.

Jeg snudde meg mot ham idet jeg gikk ut gjennom døråpningen og så at han sto der smilende og litt trist. Han likte nok svært godt å fortelle, tenkte jeg.