Fredag 23. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

I dag sitter vi inne og fryser.

Det er bare nitten grader ute, noe som ikke er uvanlig i skyggen, men solen mangler, og det er den som varmer, men vi får kanskje besøk fra Arucas. Nærmere beskjed kommer om en times tid. I mellomtiden sitter jeg her og skriver litt og leser videre i bok nummer to i trilogien om Alexander Den Store.

Klimarealist eller klimaskeptiker.

Det er så mye jeg stusser over. Hva er for eksempel en klimarealist? Er det en som bare tror på det vi ser, eller er det en som ikke tror på vitenskapen eller en som tviler på vitenskapen? En som ikke «tror ordentlig på» kalles av noen som «en skeptiker eller tviler», men ikke en realist. Eller er det andre definisjoner på disse tingene?

Kapitel 76 – KNM ALTA i Bodø, Narvik, Tromsø og Southampton (vinteren 1968 – 1969)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Dette hendte i 1968:

• 1968-generasjonen eller Sekstiåtterne er et begrep som ble benyttet på den radikale generasjon av studenter i 1968 og de etterfølgende årene. Det skjedde mye på den verdenspolitiske scenen i 1968. Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy ble drept, det var Praha-vår i Tsjekkoslovakia, opptøyer i Paris, og verden så en bølge av studentdemonstrasjoner som blant annet endte i Tlatelolco-massakren i Mexico der muligens mange tusen ble drept bare dager før sommerlekene ble åpnet i samme by. (hentet fra Wikipedia).

• Den niende august 1968 giftet Kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo Domkirke. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. At Kronprinsen fikk tillatelse til å gifte seg borgerlig, resulterte i en heftig debatt rundt monarkiets fremtid. Men motstanden var langt mindre enn mange fryktet, og da bryllupsdagen kom var alle uenigheter glemt, og det nye kronprinsparet fikk en overveldende mottagelse over hele landet. (Hentet fra Riksarkivet).
• I 1968 ble Sandefjord og Sandar kommuner slått sammen til en kommune. (Hentet fra http://www.sandefjord.kommune.no/Om-Sandefjord/Historie/)

Det samme året beveget vi oss sakte videre nordover fra Mosjøen mot Bodø og Narvik. KNM Alta snirklet seg innimellom holmer og skjær. Vaktene ble mange og lange. Dagene og nettene gikk over i hverandre. Vi hadde ikke glassventiler, så om bord merket vi ikke hva som var dag og hva som var natt. Fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet og to timer søvn. Dagene ble kortere og nettene lengre, det ble stadig kaldere, og vi ble stadig trettere.

Bodø opplevde jeg som svært kjedelig der vi lå ved kullkaia. Narvik det samme. KNM Alta snirklet seg videre innaskjærs nordover, nordover og nordover.

Fra dem som hadde erfaring fra denne kystvandringen, hørte vi om Tromsø der festlivet var enormt. Navn på restaurantene Rogers og Arbeideren surret i luften og skapte store forventninger, og endelig var vi der. Det viste seg etter hvert at vi skulle bli liggende et par uker, og radiorommet ble stengt. De yngre som danset twist og shake ble faste gjester på Rogers, mens vi som foretrakk å danse swing og tango med knekk, valgte Arbeideren der det også var te-dans.

Hele skvadronen var samlet i Tromsø, og alle fortalte om opplevelsene på veien nordover. På en av båtene hadde skipssjefen blitt degradert av noen i besetningen under en fest på land. De hadde plassert ham på en stol, revet av ham alle distinksjonene og slått til ham så han ramlet ned av stolen. Det hele endte med sivilrettslig dom. Vi så aldri disse gutta igjen, og godt var det.

Tromsø hadde i den tiden også problemer med forskjellige ungdomsgrupper, akkurat som mange andre byer. Ungdomsgruppene delte seg ofte opp i raggarer i skinnjakker med store amerikanske biler og sosser som kunne være alt fra politisk engasjert ungdom til studenter og vanlige yrkesaktive ungdommer. Torvplassen var stedet der ungdomsopprøret i Tromsø startet, og det ble fortalt at byens brave borgere en dag hadde marsjert inn med balltrær og andre relativt ufarlige våpen. Alt endte med store tumulter og mange legemlige skader. Da alt skulle avklares dagen etter, ble det hele dysset ned. I den aktive gruppen av «byens brave borgere» deltok visstnok både lokalpolitikere og byens administrative ledelse.  Slik var det den gangen.

Tromsø var fantastisk, men en dag fikk vi ordre om retur sydover. Julen feiret vi i sjøen. Denne gangen gikk det raskere. Hele skvadronen var samlet, og ved et eller annet punkt skar vi over mot Southampton i England i et skikkelig drittvær. Minesveiperne var smale, mange meter høye og stakk knapt halvannen meter dypt. Vi gikk på linje, men sjøene kastet oss stadig rundt og ut av linjen, ofte mer enn nitti grader slik at vi måtte gjøre kuvending rundt de andre båtene og legge oss akterut. Alt var skalket. Dører, luker og ventiler. Jeg benyttet sjansen til å ta en tur opp på broa et par ganger når vi fikk inn viktige signaler og fikk oppleve et par slike rundkast.

Alle var sjøsyke ombord, bortsett fra kokken og artilleristen som til gjengjeld koste seg med feit kumle. Lukten spredte seg overalt om bord og gjorde situasjonen for oss andre, om mulig, enda verre. Vi hadde spybøtter overalt, og disse måtte være åpne slik at de raskt kunne benyttes. Den miksede lukten av kumle og spy, frembrakte stadig verre brekninger.

Da vi endelig seilte inn i havna i Southampton, var ikke landlov det viktigste. Vi var uthungrede, slappe og dødstrøtte uten å ha lyst på mat, men etter noen dager hadde vi kommet oss såpass at vi kunne tenke oss en tur på land, men da var vi allerede på vei tilbake til Haakonsvern i Bergen.