Mandag 15. januar 2018

Stol aldri på din utbygger.

Min og tjuefem andre beboeres historie er at vi i fjor kjøpte ny leilighet på Mo Terrasse og ble lovet i prospektet at vi skulle få jordvarme, noe som skulle gi oss både økologisk og økonomisk stabil oppvarming av leilighetene.

Dette fikk vi ikke. Utbyggerne fant ut at de skulle spare penger for seg selv ved å levere et luft-til-vann-system som ble plassert på taket til den høyeste blokka. Der vil systemet stå svært utsatt til og være utsatt for stor slitasje. Systemet vil kreve mye service og ikke levere varme når temperaturen synker under tjue grader.

Dette var noe helt annet enn det vi kjøpte da vi gledet oss over at vi skulle få god og økonomisk gunstig varme fra brønner som skulle bores ned i grunnen.

Det verste ved saken var at vi måtte oppdage feilen selv. Ingen fortalte til oss at utbyggerne valgte noe helt annet enn det de lovet i prospektet. Og hvorfor gjorde de det?

En dag i høst sto de fram i lokalavisen vår. «Vi har aldri tjent så godt på et prosjekt», leste vi at de hadde sagt. «Takke f— for det», tenkte vi. Dere leverte jo ikke det som dere lokket med og lovet skriftlig i prospektene at dere skulle. Dere sparte mye penger ved å jukse, slik vi opplever det.

Og der står vi da. Vi har engasjert advokat og hører at deres advokat mener at forskjellen mellom det de lovet og det de leverte, er så liten at det ikke betyr noe. Det betyr bare at vi får høyere utgifter og mindre stabil varme. Men det gjør vel ingen ting så lenge utbyggerne selv tjener mer penger?

Og hvorfor fortalte de ikke at de hadde levert noe annet enn det de selv skrev at de skulle? Jeg forstår det ikke, men i et møte med vår første advokat spurte jeg om det var forsvarlig å levere en Ford når det sto Mercedes i kontrakten? På det spørsmålet var advokaten absolutt ikke klar, så er det noe rart at vi er forbannet, mange av oss som bor i Mo Terrasse.

I går leste jeg i Sandefjords Blad at den samme utbyggeren er i gang igjen med et nytt prosjekt, og jeg håper i mitt stille sinn at de som kjøper leilighet i dette prosjektet kommer heldigere ut av det enn vi har gjort.

Kapitel 49 – Stemningen om bord i Thorsholm

 Fra 1966 til 1968.

Stemningen om bord i Thorsholm var stort sett veldig bra. Jeg skriver «stort sett», fordi vi hadde tre tilfeller med kineserne, og noen kalte dette mytteri, hvilket ikke var helt riktig slik jeg opplevde dem.

Alle tilfellene oppsto fordi vi ikke alltid forsto kinesernes tenkemåte. En gang nektet de å gjøre jobben sin og bevæpnet seg meg det de kunne finne, hovedsakelig verktøy, spisekniver og gafler.

Årsaken en gang var at airconditionsystemet hadde sluttet å fungere i bygningen akterut, mens den fungerte midtskips.  Dette opplevde de som urettferdig, og protesterte ved å samle seg på stormbrua som gikk mellom bygningene. De sto i klynger og oppførte seg svært truende. Skipperen gjorde klart skytevåpnene som vi var godt utstyrt med, men disse ble ikke brukt. Opprøret ble i stedet løst ved at maskinsjefen som var svært stor av vekst, løp som en sint okse gjennom flokken slik at de måtte hoppe vekk. Dermed «mistet de ansikt», og flokken løste seg opp.

En annen gang var det prinsippet «one man one job» som gjaldt. Det måttet nemlig åtte besetningsmedlemmer til for å løfte noen meter av en oljeslange på grunn av tyngden. Dermed mente de at det måtte åtte personer til for å gjøre en helt annen og mindre jobb som å skru opp åtte muttere på et mannlokk ned til en av tankene. Mannlokket dekket et hull som var stort nok til at en mann kunne komme gjennom. Dette opprøret løste seg ganske enkelt ved at skipperen godtok kravet, og dermed ble det til at en av kineserne skrudde, mens de syv andre sto bøyd over og så på.

En tredje gang var årsaken at rederiet hadde kjøpt inn nytt sengetøy til alle kineserne, men ikke til den hjemsendte greaserkokken som jeg har fortalt om tidligere. Da den nye greaserkokken kom om bord måtte han bruke et av de gamle sengesettene, og dette opplevde alle kineserne som urettferdig og stilte seg som tidligere opp på stormbrua bevæpnet med spisebestikk. Dette tilfellet ble også løst ved at skipperen godtok kravet og kjøpte nytt sengetøy til alle sammen. Det var uansett en liten pris for å ha det rolig om bord.