Lørdag 13. januar 2018 – Svindel eller et lite avvik?

Noen ganger blir vi sinte, så sinte at vi blir tause. Slik er jeg nå. Jeg er sint, sjokkert og taus. Derfor skriver jeg til min lokalavis.

For noe over ett år siden kjøpte vi leilighet i et nybygd anlegg i Sandefjord. Jordvarme skulle vi blant annet få. Utbyggerne skulle bore energibrønner sto det i prospektene, noe som skulle gi oss stabil varme uten behov for de store vedlikeholdsutgiftene. Dette var et av de viktigste salgsargumentene deres. Et skikkelig moderne anlegg for oppvarming av alle leilighetene. Mange fortalte om dette til sine venner, og de fleste gledet seg med oss.

Etter at vi hadde flyttet inn, begynte vi å spørre om detaljene, som for eksempel denne jordvarmen. Da fikk vi etter mange spørsmål svar. Utbyggerne hadde valgt en rimeligere løsning, og dermed tjente de mye mer på prosjektet enn de ellers ville gjort. At den rimeligere løsningen ikke var så gunstig for oss beboere, ga de blaffen i. Dessuten ble vi beboere aldri varslet om endringen.

Firmaet som sto bak bygget var så fornøyd at de sto fram i lokalavisene og fortalte at de aldri hadde tjent så godt på et byggeprosjekt som der vi bor.

Saken havnet først hos et advokatfirma og etter hvert hos et annet, og vi beboerne går rundt og er svært spente, men foreløpig skriver advokatene brev til hverandre, etter det jeg har hørt.

Hva får egentlig et seriøst utbyggerfirma til å selge ett produkt og deretter levere noe helt annet? De solgte til oss varme som skulle komme fra energibrønner, men leverte noe helt annet. Jeg spurte i et møte om det var greit å selge en Mercedes og levere en Ford, men det svaret jeg fikk, var absolutt ikke lett å forstå, og ennå har ingen klart å fortelle meg hvorfor dette er greit.

Jeg har ikke skrevet navnet på firmaet, fordi jeg ikke vet hva jussen sier til det, hvis jeg skulle gjøre det. Og det har jeg ennå ikke gjort.

Kapitel 56 – Hva som er rettferdig er ikke alltid enkelt å forstå (Thorsholm 1966-1968).

Rettferdighet oppfattes som regel forskjellig i de forskjellige kulturer. Jeg husker uenighetene mellom oss barn og hvordan disse ble løst ved hjelp av en felles forståelse av hva som var rettferdig.

I dag, når vi er så tett på hverandre på kloden vår, og kulturene gnisser mot hverandre, når vi ikke vil fire på vår egen forståelse av hva som er rettferdig; da er det ikke spesielt merkelig at konflikter og kriger oppstår og vanskelig lar seg løse.

Jeg søkte på ordet rettferdighet på internett, og fant at ordet kan oppfattes på mange måter. Vi snakker i dagligtalen om rettferdig handel og mener med dette en mer lik fordeling av godene. Amerikanerne snakker om rettferdig krig som har med gjengjeldelse å gjøre.

Om bord i Thorsholm var vi to kulturer med to svært forskjellige forståelser av hva som var rettferdig, og noen ganger ble disse forskjellene svært så tydelige.

Som da  det dekksfolkene skulle flytte en av de tunge oljeslangene. De var svært tunge, og det måtte åtte mann til for å få dette gjort. Deretter skulle et mannlokk ned til en av tankene løsnes. Mannlokket hadde åtte bolter med omtrent ti femten centimeters avstand mellom dem. Båsen som var kineser mente at siden det var åtte bolter, måtte de være åtte mann på jobben, og spesielt siden de hadde vært åtte mann til å flytte oljeslangen. Dette var styrmannen svært uenig i, og dermed stoppet kineserne alt arbeidet.

«Mytteri», mente en av de norske offiserene mens vi spiste lunsj.

I land ville vi kalt arbeidsstansen proteststreik, men i skipsfartens vokabular fantes visst ikke dette ordet. Det eneste ordet som kunne brukes var mytteri.

«De har jo ikke avsatt skipper’n», sa en annen. «Ved mytteri tar jo besetningen over kommandoen om bord».

Det ble stille rundt messebordet.

«Det har de jo på en måte gjort nå? Vi får jo ikke gjort en dritt av det vi skulle ha gjort», kom det fra en av debattantene.

Jeg var den yngste og førstereis og mente av den grunnen at det var lurt og ikke si noe, men jeg ville jo følge med på hvordan denne konflikten ble løst. Selv hadde jeg vært midt oppe i en slik konflikt noen måneder tidligere da jeg spurte om en ekstra sauekotelett til middag, noe som endte med skipsrett der jeg var den anklagede og stuerten den fornærmede.

En av ventilene i radiorommet vendte ut mot dekket, og når jeg satte meg opp på skrivebordet, hadde jeg flott utsikt over scenen der dramaet ble utspilt, men jeg ble litt skuffet da overstyrmannen kom ut, smilte til alle, klappet alle på skuldrene og i løpet av sekunder var jobben i gang. En av kineserne skrudde opp den ene bolten, mens de syv andre sto rundt og så på. Deretter overtok en av de andre kineserne verktøyet og skrudde opp den andre bolten, mens de syv andre så på, og slik fortsatte det til jobben var gjort.

I messa vår, senere på dagen, mente mange at vi hadde mistet ansikt overfor kineserne og at dette kunne få konsekvenser, men konflikten ble løst, og da var det ingen som gadd å forfølge saken.

Verre var det da sengetøyet skapte problemer.

Rederiet hadde skiftet mannskap eller en del av dem i Hongkong og kjøpt inn nytt sengetøy til alle. Noen uker senere, i en annen havn, kom den siste med fly fra Hongkong. Han hadde vært om bord tidligere og hadde vært hjemme i Hongkong på ferie i noen måneder. Stuerten mente at han også måtte få nytt sengetøy, så det ble kjøpt inn på stedet.

Dagen etter ble det stor ståhei på dekket.

«It’s not fair», ble det påstått.

Den nyankomne hadde jo fått nytt sengetøy mens de andre hadde de gamle som også var nye siden de hadde fått dem noen måneder tidligere i Hongkong. I henhold til det alle kineserne mente var rettferdig, skulle alle ha like gammelt sengetøy. Stuerten som var ansvarlig for det hele, men ikke klarte å ordne opp slik at alle ble fornøyd, gikk til skipperen for å få ham til å ordne opp, men skipperen mente at dette var stuertens ansvar.

Om kvelden våknet jeg av et infernalsk bråk; det var hyling og skriking.

Stuerten bodde nederst i midtskipet, med en dør ut til korridoren og ytterligere en dør ut til dekket på nivå med stormbrua. Utenfor denne døren sto så godt som hele besetningen bevæpnet med kniver og gafler fra messa og byssa. Stuerten skulle tydeligvis tas. Han hadde flyktet oppover i korridorene til skipperen og sto der gråtende i frykt for hva gjengen utenfor kunne komme til å gjøre med ham.

Etter en kort diskusjon med overstyrmannen og maskinsjefen tok skipperen ansvaret. Han ba stuerten hente båsen opp til kapteinskontoret, og der lovet han alle nytt sengetøy så snart vi kom til en havn der slikt ikke var altfor dyrt. Jeg ble tilkalt for å skrive dette ned på et papir, og alle parter signerte slik at stuerten og båsen kunne ta det med tilbake til resten av besetningen.

«Du skjønner det, gnisten, kineserne tenker ikke som oss. De har en annen oppfatning av hva som er riktig og galt», sa skipperen senere på dagen.

Vi satt i radiorommet, og jeg hadde satt på den plata han elsket. Hvite Måke med Jens Book Jensen. Som vanlig når jeg spilte denne, ble øynene hans fuktige, og jeg kunne ane noen tårer på sidene av nesen.

«Hvordan vet du hva de tenker akkurat når du trenger å vite det», undret jeg.

«Jeg vet aldri. Må bare ordne opp», mumlet han; vår skipper på nær sytti år. Jeg tenkte med meg selv at «dette er du for gammel til, skipper»