Torsdag 11. januar 2018

Første dag med spansk konversasjon er unnagjort. Tøffere og mer utfordrende enn jeg trodde, men da betyr vel det at vi må fortsette med to timer to ganger i uka, så kanskje jeg blir noe bedre etter hvert. Neste gang skal vi holde foredrag, fem minutter minimum hver, og det blir kommende tirsdag. Var det derfor vi dro hit ned? Ja, det var vel det. En kombinasjon av temperatur og det å bryne hjernen, og etter kurset avsluttet vi med lunsj sammen med vår venninne Anita fra San Agustin og Stockholm. Nå klokka 1727 er jeg trøtt.

Kapitel 55 – Vill i Hongkong.

Året var 1967, og jeg var fortsatt om bord i Thorsholm, Thor Dahls minste tankbåt på den tiden og den eneste med kinesisk mannskap. Vi lå på reia utenfor Hongkong sammen med mange andre båter, og skulle blant annet skifte mannskap. Om det var fordi vi skulle losse her eller om det bare var for skifte av mannskap, husker jeg ikke. Det var et norsk firma i byen som var ansvarlig for å skaffe oss folk, en jobb de ikke var altfor flinke til, men det fungerte. Ikke alle kineserne våre skulle skiftes ut. Ip Man Ying, messemann i offisersmessa og midtskipsboy, var blant dem som skulle bli stående om bord. Han var gammel og kunne ikke regne med å få ny jobb, og etter hvert hadde jeg blitt glad i denne mannen som holdt orden på både lugaren og klærne mine. Verre var det at stuerten skulle bli, noe som betydde fortsatt dårlig kost for oss norske.

Etter at alt det nødvendige kontorarbeidet var unnagjort og sendt i land, skulle jeg til sjømannskirken for å bytte filmer, så jeg ble med agenten inn til land på Hongkongøya. Jeg hadde ikke vært her tidligere, men jeg hadde etter hvert lært meg til å finne fram i fremmede byer ved å spørre, og det skulle vel gå denne gangen også, selv om byen og havna var veldig «crowdy» av både mennesker og båter.

Fra havna skulle jeg ta en av Star-fergene over til Kowloonsiden og taxi videre opp til sjømannskirken som lå ganske høyt, og etter at jeg hadde byttet filmer, hadde jeg bestemt meg for å se Temple Street på øya, Temple Street der tyvgods ble omsatt i gamle dager. Det ble tidligere sagt at hvis du hadde hatt innbrudd, måtte du skynde deg dit ned, og hvis du var heldig, kunne du finne igjen dine egne frastjålne ting og kjøpe dem tilbake. Jeg hadde fått beskjed om at den gaten måtte oppleves, og siden den forventede avgangstiden for Thorsholm var satt til svært sent, så mente jeg at jeg hadde god tid.

Da agenten sa farvel for å gå til kontoret sitt, følte jeg meg ganske bortkommen der jeg sto alene på kaia, men han hadde vist meg med pekefingeren hvor Starferge-piren var, så det var bare å bevege seg i den retningen. Jeg måtte spørre meg litt fram, og takket være hjelpsomme mennesker endte letingen som vanlig i suksess. Fergene gikk med korte mellomrom, så det var bare å gå rett om bord. Turen over tok heller ikke lang tid, og jeg mener å huske at jeg kunne se Thorsholm fra fergen mens vi krysset over. Forut så jeg Kowloon som var litt mer idyllisk og trebevokst enn travle Hongkong.

Jeg hadde det nok travelt for jeg husker ikke noe særlig fra sjømannskirken, men det som skjedde da jeg var tilbake på Hongkong-øya sitter som spikret. Jeg hadde to filmer, en i hver hånd, og disse koffertene var ikke helt enkle og hanskes med, men Temple Street ville jeg se før vi forlot byen. Det var ennå tidlig på formiddagen, og jeg hadde fått vafler og kaffe i kirken, så nå var det bare å spørre meg fram, og endelig sto jeg der på et gatehjørne og så en masse bord med klær og musikkassetter. Jeg gikk langs bordene, observerte og memorerte. Tiden gikk. Dette var livet. Her kunne jeg bo, tenkte jeg, kanskje bli handelsmann, men snart var jeg ute av handlegaten og inne i en annen gate der mange solgte mat fra små boder. Jeg kjøpte noe som jeg kunne spise mens jeg gikk. Det krydde av folk og tråkkedoninger rundt meg. Noen biler hadde også forvillet seg inn i de trange gatene. Jeg pratet med noen av handelsmenneskene, gikk videre inn i nye gater og bare levde. Dette var herlig.

Plutselig kom jeg til å tenke på klokken. Det begynte å bli sent, men jeg hadde fått beskjed om at vi ikke skulle gå fra Hongkong før utpå natten, så jeg regnet med at jeg fortsatt hadde brukbart med tid igjen før jeg måtte være ombord. Nå var det bare å finne tilbake til kaia slik at jeg kunne få en taxibåt til å ta meg ut til Thorsholm. Jeg startet med å gå i den retningen jeg mente at fergene lå. I gatene ble det mindre sol, noe som signaliserte at det gikk mot sen ettermiddag.

«Jeg får spørre meg fram», tenkte jeg.

Som tenkt, så gjort. Jeg spurte det første mennesket jeg fikk øyekontakt med, og han viste meg retningen til Starfergene. Jeg tenkte at det måtte være lettest å finne fram til stedet der taxibåten hadde sluppet meg i land hvis jeg først kom fram til Starfergepiren. Teknikken som jeg mente måtte fungere, var å gå til det første krysset og derfra spørre om veien til fergene, fortsette til det neste krysset og gjøre det samme der. Dagslyset ble stadig svakere. Jeg hadde lett over en time, og husene rundt meg var høye, noe som gjorde at det var vanskelig å orientere seg. Jeg ble stadig mer urolig.

«Hadde jeg gått så feil?»

Til slutt stoppet jeg en ung gutt som så våken og hyggelig ut, lovet ham ti hongkongdollar hvis han ville gå foran og vise meg veien, og det gikk ikke lang tid før jeg så fergepiren foran meg. Samtidig som jeg ble lettet, ble jeg litt ergerlig over at jeg ikke hadde tenkt på denne metoden først. Jeg tipset gutten som smilte stort og spurte meg om jeg trengte mer hjelp, noe jeg takket nei til, mens jeg la håndflatene mot hverandre foran brystet mitt og bukket lett. Han gjorde det samme, men bukket noe dypere. Det var jo han som var tjeneren. Slik var det den gang.

Nå var det enkelt å finne fram til den delen av kaia der jeg hadde blitt sluppet av. Derfra speidet jeg ut mot reia der Thorsholm lå da jeg ble med agenten inn til land, men nå var det ingen båt å se, heller ingen båt som lignet. Dette var ikke bra, tenkte jeg. Den urolige følelsen begynte å gå over til svak panikk, selv om jeg visste at de ikke kunne gå uten meg, for gnist måtte båten ha. Slik var loven.

Jeg begynte å gå langs kaia der taxibåtene lå og spurte den ene etter den andre, men ingen visste eller var interessert i å hjelpe meg. Til slutt satte jeg meg ned på en benk, plasserte filmkoffertene mellom beina mine og begynte å tenke. Mens jeg satt slik, kjente jeg noe på skulderen min og snudde meg. En smilende gutt sto og så på den noe frustrerte unge mannen med filmkofferter mellom beina.

«Thorsholm?», spurte han, og lettelsen raste gjennom kroppen min.

«Yes, you know where she is?»

«Not me, but my father knows».

To timer senere sto jeg på dekket om bord. Overstyrmannen satt i dekkskontoret og gliste da jeg andpusten sto der med filmrullene som etter hvert hadde blitt stadig tyngre. Ankringsplassen var forandret mens jeg var i land, fortalte han, så de hadde sendt en taxibåt for å lete etter meg.

Jeg satte fra meg filmene på dørken ved døra, gikk ut på dekket og ut til rekka, satte det ene beinet på det nederste røret og lente underarmene på det øverste. Jeg så inn mot Hongkongøya på den ene siden og Kowloonhalvøya på den andre. Jeg begynte å fantasere om hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt igjen, funnet en av de vakre Hongkongpikene og satt bo der i den travle og tette byen. Jeg hadde som mange andre lest flere bøker av Pearl S. Buck og mente at det kunne gått bra, i hvert fall i fantasien.