Tirsdag 2. januar 2018

Da har vi så vidt etablert oss i det nye året, og dermed ønsker jeg alle kjente og ukjente et godt 2018. Vi blir hjemme fram til niende januar, da vi setter nesen i retning sydover til Gran Canaria. Flybilletter er også bestilt for hjemreisen i mars. Planene er at vi avslutter vinteroppholdene der nede fra og med attende mai, og hva vi gjør neste vinter, har vi ennå ikke bestemt oss for.

Jeg har avsluttet utredningen hos lungelegen i Porsgrunn. Nye medisiner er forsøkt og forkastet, mens noen også blitt beholdt. Dessverre for meg, så har ikke astmatilstanden blitt noe bedre, men heller litt dårligere. I fjor hadde vi ofte calima i Playa del Inglés, noe som ikke var spesielt gunstig for astmatikere, men nå håper jeg at det nye året bringer med seg god og frisk Atlanterhavsluft syd på Gran Canaria.

Kapitel 53 – Tankbåten Thorsholm på atten tusen tonn som elvebåt.

«Er tankbåter fulle av olje egentlig egnet for å trafikkere elver langt inne i Afrika og Amerika?»

Vi satt og pratet om miljø og mulig oljeforurensning i Barentshavet og andre steder med rike fiskeforekomster da jeg fortalte om alle de stedene vi var med Thorsholm uten å tenke på hva som ville skje hvis noe gikk galt. Galt gikk det også kanskje noen ganger, for noen, uten at jeg vet noe om det, men det var bare frykten for den amerikanske kystvakten som det ble snakket om.

«Tenk hvis det hadde skjedd noe slik at den oljen dere hadde om bord hadde rent ut i den elven dere var i?».

Det var en av de fiskeglade som tenkte høyt, og jeg ble sittende å tenke. Bonny River i Afrika med det fiskerike Nigerdeltaet og brede, flotte Hudson River som rant ut ved New York City. Jeg husker at vi snakket om risikoen for uhell vedrørende oljeutslipp, men det var bare de mulige bøtene vi snakket om, ikke miljøet, og at Shell BP vel ville betale seg ut av eventuelle uhell.

Så tilbake til årene 1966 til 1968.

Port Harcourt i Bonny River i Nigeria.

Vi fikk telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt, og dermed var det opp med kartene og mye messeprat om dette stedet som jeg aldri hadde hørt om. Det viste seg å være i Nigeria, langt oppe i Bonny River som starter nede i Nigerdeltaet, der det var en begynnende krigstilstand mellom det selvoppnevnte Biafra og Nigeria. Dermed smilte alle; det var krigsrisikotillegg i vente. Spørsmålet var bare hvilken prosentsats. Etter å ha sjekket med rederiet, fikk vi beskjed om at dette var en liten borgerkrig, så vi fikk bare hundre prosent d.v.s. dobbelt lønn.

Allerede et par år senere herjet sulten i Biafra, og vi husker vel alle betegnelsen Biafrabarn om de utmagrede ungene med struttende mager. Men det er en annen historie.

Først måtte vi innom Lagos for å få los og offentlig tillatelse til å gå inn i området. Deretter gikk vi nedover langs kysten og inn i Nigerdeltaet der vi fant munningen til Bonny River som viste seg å være en svært smal elv. Mange steder var det så grunt at vi måtte øke farten for å komme over. Greinene hang over båten slik at vi mange steder ikke så himmelen.  Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broa hadde fått navnet Monkey Island, for over oss krydde det av pratende apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.

Halvveis oppe i elven skiftet vi los. Den nye var engelsk og hadde bodd i Nigeria i mange år. Han hadde lys blå nesten gjennomsiktige øyne, omtrent som Peter O’Toole. Skipperen var ikke helt trygg på ham, siden han drakk gin hele tiden. Han sa at han måtte ha dette p.g.a. malariaen.

Etter mange timers reise la vi til ved elvebredden. Båten ble fortøyd og kort tid etterpå strømmet det jungelfolk om bord, jungelfolk som solgte bananer, og da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.

Albany oppe i Hudson River i staten New York.

Vi kom inn til New York City tidlig om morgenen og ble møtt av Frihetsgudinnen med sin løftede flamme og New York Skyline, et flott skue, og i løpet av noen timer var vi på vei oppover i Hudson River som lå foran oss, bred og majestetisk. Jeg hadde stengt av radiostasjonen og kunne nyte utsikten fra broa.

Vi møtte noen lektere og litt mindre båter, men ingen som var på vår størrelse. Losen pekte og fortalte. Han var tydeligvis stolt av elven sin og fortalte at det var flere indianerreservater langs elven. Plutselig løftet han stemmen og pekte mot elvebredden. Der så vi dem, akkurat som jeg hadde sett på filmer og lest om i indianerbøker. De padlet nær bredden i sine kanoer som var flott dekorert med sterke farger.

Jeg husker ikke hvor lang tid vi brukte opp til hovedstaden Albany, men til slutt ble vi liggende ved bredden utenfor byen. Kaia var ikke noen ordentlig kai. Vi fortøyde til noen trær, og gangveien ble lagt ned på skogbunnen mellom trærne. Rett forut og over oss så jeg en bro som gikk over elven og innover mot byen, etter det vi ble fortalt. Der vi lå, var elven smal, så det må ha vært en sidekanal. Når jeg tenker etter så må det ha vært slik, for ellers ville jo strømmen kunne tatt oss med nedover.

Kvarten og jeg tok en tur inn til byen, trodde vi da. Fra dekket, ned gangveien til skogbunnen, over en bro, ikke noen bred bro, men med plass til oss og en bil på samme tid. Langs veien der vi gikk, lå det stort sett vanlige private hus. Ganske spredt lå de, og mye av veien var av sand og grus, akkurat som mange av veiene hjemme.

Etter at vi hadde gått en stund, fant vi en liten matbutikk, der vi kunne spørre om veien til byen. Butikken var betjent av to eldre damer som var mest opptatt av å fortelle oss hvor flinke vi var til å snakke engelsk, men etter en stund fikk vi beskjed om at det var såpass langt inn til byen at vi ville trenge taxi, så byturen ble utsatt til dagen etter, men både kvarten og jeg hadde jobb å gjøre da, så først utpå ettermiddagen bestilte vi taxi og besøkte en temmelig kjedelig storby. Det eneste jeg husker derfra, var kinoen, der vi så to filmer sammen med flere uteliggere som brukte kinoen som sovesal. Filmene gikk kontinuerlig, så det var bare å betale inngangsbilletten, og så kunne vi se så mange filmer vi ville.