Torsdag 30. november 2017

Dette er dag to av min ni dagers kortisonbehandling, og jeg har kanskje blitt litt bedre, så da slipper jeg kanskje med denne ene.

Ellers har jeg hentet årets «smalahove»/sauehoder som er ferdig saltet og røkt, Løhnekorv, pinnekjøtt og fenalår, alt fra Smalahovetunet Ivar Løhne AS.

Brillene som gikk i stykker mens vi var på Gran Canaria, ble fikset hos Specsavers i dag mens jeg ventet, og til slutt var det harddisken som måtte skiftes hos Sandefjord Bredbånd hvilket også ble ordnet på minutter.

Nå er det bare bordet som skal klargjøres for smalahovegjestene, men det er Inger Johanne som tar mesteparten av jobben i år, siden jeg er en tanke indisponert. Hun har begynt med forretten og er i gang med bakejobben, alt mens jeg bare sitter her og skriver. En fantastisk frue jeg har, ikke sant?

Min historie.

Kapitel 36 – Ettårig kontorlærlingeskole, skolekultur og pent antrekk.

En dag kom svaret fra kontorlærlingeskolen. Jeg hadde fått skoleplass. Siden dette var det siste alternativet, hadde jeg tidlig hatt på fornemmelsen at det var der jeg skulle gå i ett år.

Skolen hadde lokaler i aulaen ved Vestfold fylkesmuseum, og den første dagen skjønte alle at denne skolen nok var annerledes enn de andre vi hadde erfaring fra. Lærerne gikk med dress og slips unntatt han vi hadde i regnskapslære. Han var opprinnelig engelsk og hadde tweedjakke og røkte pipe. Alle lærerne signaliserte at det var forventet at vi også skulle være pent antrukket, og i løpet av få dager gikk jentene i drakt og guttene med jakke og slips eller dress. Tiltaleformen var etternavn, både elevene imellom og fra lærer til elev.

Skoleledelsen var opptatt av at skolekulturen skulle være preget av moden vennlighet. Vi var jo voksne syttenåringer. Noen var eldre, men syttenåringene var nok i flertall.

Vestibylen var oppholdssted i pausene. Der var det satt ut bord og askebegre for dem som røkte. De som ikke røkte fra før, lærte kunsten her.

For meg var lokalitetene kjente. Det var i dette bygget jeg hadde gått på Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole, og det var i de selvsamme lokalene vi nå skulle arrangere skolerevy. Jeg var med i et innslag der Johnsen med frue og jeg spilte luftgitar og parodierte Beatles med sang og tekst. Og jeg som ikke var spesielt glad i Beatles og heller ikke verdens beste sanger. Scenen var bord som var satt inn til hverandre og hele tiden truet med å velte. Opptredenen satt visst godt. Rektor lo så han mistet brillene og deretter tråkket han på dem.

Skolen var ettårig og skulle føre til en eller annen kontorjobb hvilket jeg ikke var interessert i, så da sommeren kom og jeg var tilbake til sommerjobben på kassefabrikken til Glenne, var jeg usikker på hvor livet skulle føre meg videre. Eller kanskje jeg skulle ta styringen selv? Problemet var bare at jeg ennå ikke visste hva jeg skulle bli.

Da det gikk mot slutten av sommerferien sier den av kameratene mine som hadde begynt på gymnaset: «Du Terje, faren min var radiotelegrafist til sjøs før han ble skipper, og han sier at han tjente godt». Jeg tenkte at dette måtte jeg undersøke og gikk opp til brakka der Glenne hadde kontoret sitt. Etter kort tid kom han ned der jeg sto og spikret kasser. Han fortalte at skolen het Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole.

Hva jeg gjorde? Det forteller jeg neste gang.