Torsdag, 3. mars 2016
Hellas oversvømmes av flyktninger, leser jeg i dagens Aftenposten. Et av de største samlingspunktene er en av Atens parker.
Aten er blitt stormens øye, sier noen. Flyktningene forsøker å komme videre nordover, men blir stanset av grensene til land som ikke vil ha problemene flytningene fører med seg. Dermed blir de værende i Hellas, landet som egentlig har nok økonomiske problemer fra før. Allikevel kommer det grekere med mat og klær til dem som oppholder seg i parkene.
«Skal vi kaste dem på havet eller be hæren skyte dem?», spør en av dem som deler ut mat fra sine egne skap.
«Å reise tilbake, er ikke noe alternativ», leser vi videre.
På norske internettsider leser jeg kommentarer, kommentarer fra nordmenn som mener at de bør jages tilbake, tilbake til der de kommer fra, fordi vi i Norge har så lite til oss selv. Det er jo fattige mennesker i Norge også, mener de, men gir de til de fattige fra sine egne matskap? Jeg tror det ikke.
Utenriksministeren forteller oss at alt blir bare verre, og ministeren for innvandring og integrering forteller oss at hun er redd for fremtiden til sine barn.
Hva gjør myndighetene da? Utenom det å skremme oss?
Jeg vet ikke, men det viktigste er i alle fall å hjelpe dem som trenger det. Helst på en måte som gjør at de slipper å risikere livet ved å flykte, men går ikke det, så har vi vel ikke noe valg?
Eller har vi det?
vestfoldingen 