Fredag, 12. februar 2016

Vi oppholder oss for tiden utenfor Norge, men har kontakt med det som skjer der hjemme gjennom aviser og sosiale medier. Ofte får jeg lyst til å kommentere hendingene slik jeg føler det. Og det gjør jeg her og nå.

Asylinnstramminger er valgflesk,

slik jeg ser det. Det partiet som fronter dette temaet får støtte fra mange flere enn dem som vanligvis stemmer på dette partiet. Det er egentlig ikke noe merkelig i det.

Hvis vi spør hvem som helst i landet hva de vil velge:

• mest mulig til dem selv eller
• mindre til dem selv, og mer til mennesker på flukt,

så er det naturlig at svaret blir «mest mulig til oss selv.

I tillegg blir de fortalt at mange av disse menneskene kan komme dit du bor og skape forandringer i nabolaget ditt.

De aller fleste av dem vi spør, vil som naturlig er, velge mest til seg selv og minst mulig av forstyrrelser der de bor. Det er jo dette som er tryggest. Tror vi.

. . . og venstresiden er med på å hjelpe partiene på høyresiden.

Integreringsministeren har stadig gjentatt at hun har stortingsflertallet bak seg, og partiene som er i opposisjon må selvfølgelig bekrefte dette, fordi det er sant, og dermed har opposisjonen satt seg i den situasjonen at de hjelper dagens regjering til å fremme dagens innvandringsfiendtlige politikk, noe som gjør dem enda mer populære.

. . . og ministeren forteller oss at hun er redd for utviklingen

og fremtiden til sine barn. Vi tror jo at hun som er statsråd vet mye som ikke vi vet, og dermed tror vi på henne og hennes frykt.

Hva med oss da?

Det er klart at mange av oss blir smittet av denne frykten som hun stadig bekrefter, og dermed blir vi etter hvert så redde at vi helst vil jage ut alt som smaker av fremmede mennesker.

Noen blir i tillegg reddere enn andre, kanskje så redde at de kan komme til å gjøre noe riktig galt mot de fremmede som forsøker å finne trygghet der vi bor.

I sosiale medier leser vi innlegg og kommentarer fra dem som har blitt veldig redde. Kraftuttrykkene hagler, og vi som leser blir sinte og skriver litt vi også, og dermed er det i gang.

Jeg for min del

føler mer frykt for denne «dem-og-oss-politikken». Den kan raskt utvikle seg i en retning som ingen av oss vil trives med.