«Fy fillern så vondt»!

I forgårs var vi i Vecindario. Inger Johanne skulle reparere sandalene sine, de sandalene som er spesiallaget for henne. Egentlig er de ikke spesiallaget, det er vel bare sålene som er spesiallaget, men sandalene er konstruert slik at det er plass til hennes spesielle såler. Ulempen er at belastningen fra foten kommer forrest og presser overlæret oppover slik at det etter hvert løsner fra resten av sandalen.

«Puedes reparar esta sandalia?»

Spørsmålet blir rettet til skomakeren som også filer til nøkler for dem som trenger det. Han har laget mange til oss, siden de ofte har kommet bort, av en eller annen grunn. Han er litt korpulent og svarer hyggelig at de kan være klare om femti minutter.

«Når sa han at de er klare?», spør jeg Inger Johanne.

«Om femti minutter», svarer hun.

Hun forstår mye lettere det de sier her nede på Gran Canaria, og ikke bare her. Hun mener at jeg hører litt dårligere enn før. De kutter endelsene på ordene og slår den forkortede delen sammen med det neste ordet og raser i vei med resten av setningen. Ørene og hjernen min registrerer ikke alltid det de sier, mens Inger Johanne er flinkere.

Vi hadde tenkt oss innom Gro før vi skulle ta bussen hjem, men etter å ha ringt henne og ringt på ringeklokka hennes, kom vi på at det jo var onsdag og petanque-dagen i Las Palmas.

Jeg så på klokka.

«Da rekker vi en tur innom Carrefour», sa jeg til Inger Johanne. Jeg tenkte frukt og grønnsaker som er rimeligere i Vecindario enn hos oss i Playa del Inglés eller i San Fernando som er tre kvarters spasertur fra oss.

Det var da, da vi satte oss på bussen, at hoftebeinet begynte å smerte, og etter hvert har det bare blitt verre.

Isjas-nerven, tenkte jeg. Det gjorde vondt dypt inne i rompeballen og smertene fortsatte nedover i høyre bein. I leggen følte jeg at det brant.

Farmaciaen neste. Den ligger i underetasjen i blokka der vi bor. Vi kjøpte smertestillende av to typer, resten hadde vi oppe i leiligheten.

Det ble verre utover ettermiddagen, og natta ble svært avkortet. Dagen i går ble det enda verre, men utover kvelden og natten mente jeg at det tok litt av.

I dag ringte Isabelle. Hun mente at det kunne være Lumbago. «Da må det trening til», sa hun. Mye trening. Hard trening. «Ikke tale om», tenkte jeg.

I dag er det dag nummer tre etter at vi var i Vecindario, og jeg har kanskje blitt litt bedre. Kanskje. Blir jeg ikke bra innen mandag, i dag er det fredag, ringer jeg alarmtelefonen til forsikringsselskapet. Jeg blir vel sendt til det private sykehuset i San Agustin der jeg var for magetrøbbel i fjor. Da ble jeg liggende to netter, men denne gangen blir jeg vel sendt rett hjem, siden ryggvondt er ting som går over av seg selv.

Så får jeg sitte/ligge her hjemme mens Inger Johanne og Gro er på musikal. Eller kanskje jeg skal ta sjansen på å bli med? Tross smertene?