Tirsdag, 10. juni 2014

Så strides de, de to bykommunene syd i Vestfold. Hvem er best? I hvert fall i egne øyne? En strid som ordførerne startet, men som innbyggerne ikke forstår. Jeg ble født i Vestfold Nord og kom til Sandefjord for førti år siden sammen med min Østfoldfødte kone og fant oss raskt til rette i en by der innbyggerne sa at man måtte skarre med r’en for å komme oppover i systemet. De var tydeligvis litt harme på dem som skarret med r’en og allikevel klatret oppover i det kommunale systemet uten å være ydmyke i forhold til dem som alltid hadde bodd her.

«Tre generasjoner i Sandefjord må til for å være en ekte sandefjording», sa en jeg seilte sammen med i Sandefjordsrederiet Thor Dahl. Jeg brydde meg ikke om det den gang, fordi jeg bodde i den nordlige delen av fylket der vi hadde en god blanding av sjøfolk, bønder, forretningsfolk og mange industriarbeidere hvorav mange var innflyttere. Alt i en skjønn forening. I byen bodde forretningsfolkene. Nord for byen drev bøndene sine gårder. I syd, d.v.s. på Nøtterøy’a bodde dem som hadde mye penger. Alt ifølge en urmakerkunde av meg som sa det slik: «På Nøtterøy bor dem som tror de har mye penger, men ikke betaler. I nord, utenfor byen, bor bøndene som kjøper minst mulig, men betaler prompte. På den måten har vi alle typer mennesker her i Tønsberg.

Senere forsto jeg litt av mentaliteten hos de gamle sandefjordingene. Jeg var på restaurant i byen sammen med to andre og skulle bestille noe å drikke ved baren. «Å er’ru fra», spurte en stemme. «Jeg er fra Sandefjord», svarte jeg siden jeg hadde bodd i byen i over ti år. «Åffer snakkær’ru sånn da?», spurte den eldre karen ved min venstre albu. «Egentlig kommer jeg fra Tønsberg», svarte jeg. «Åffer fa’en sier’ru at du er fra Sandefjord da?», glefset sidemannen min. Jeg trakk meg raskt tilbake til bordet der mine venner satt.

I dag er de fleste av våre omgangsvenner fra Sandefjord med flere generasjoner bak seg i kommunen. Vestfold har med årene fortettet seg med mye bebyggelse mellom byene og innover i landet, slik at hele fylket egentlig kunne vært slått sammen til en kommune. De fleste i alle kommunene betrakter seg, tror jeg, stadig mer som vestfoldinger og ikke fra en av kommunene.

Jeg forstår kanskje ikke den lokale følelse av tilhørighet, jeg som bodde på Nøtterøy de første syv årene av mitt liv og de neste på forskjellige steder på Sem utenfor Tønsberg, avbrutt av nesten ett år i Ramnes, nå Re kommune. Hver gang måtte jeg skifte venner, og da jeg var nitten år reiste jeg til sjøs for fem år med noen få uker hjemme mellom seilingsperiodene på mellom atten måneder og to år. Senere med et yrke som salgskonsulent på reisefot over en fjerdedel av Norge. På den måten fikset jeg ikke følelsen av tilhørighet som for mange er en selvfølge.

I dag er jeg like glad i hele Vestfold og resten av landet som jeg lærte å kjenne mens jeg reiste rundt omkring som selger og mens jeg var i marinen. Vakre Bergen, vindfulle Ålesund, svale Mjøsdistriktene, ildfulle Tromsø og avslappende Sørlandet. Mellom byene har vi alle de små gårdsbrukene som gir liv til landet. YES, det er bra det hele. Så hvorfor krangle om hvem som er best. «Eg skjønar det ikkje!», sa en jeg seilte sammen med da vi snakket om krangling og krig, og jeg er enig. Kanskje en må være litt «trangviksk» for å forstå knivingen mellom ordførerne.