Endelig er jeg ferdig med Brobyggerne av Jan Guillou, en bok som noen ganger, i hvert fall for meg, virket litt saktegående, men de siste to hundre og femti sidene ble pløyd i løpet av en natt og noen formiddagstimer, så handlingen tok absolutt av etter et par hundre sider.

Jan Guillou sier selv i et intervju at serien som heter Det Store Århundret godt kan bli på tretten bind. Det andre bindet som heter Dandy er allerede ferdigskrevet og i handelen; men tilbake til Brobyggerne som handler om tre gutter fra fattige kår på Vestlandet, tre gutter som vi får følge fra Vestlandet og Bergen til de er ferdig uteksaminerte ingeniører i Dresden. Der skiller de lag. Den ene forsvinner ut av boken, mens vi får følge de to øvrige videre der den ene blir med på byggingen av Bergensbanen og den andre blir jernbaneingeniør i Tysk Øst-Afrika, i det som i dag er Tanzania, Rwanda og Burundi.

Hvis det Jan Guillou skriver, stemmer med virkeligheten, har jeg oppdaget noe nytt; siviliserte tyskere og barbariske engelskmenn i Afrika under første verdenskrig. Jan Guillou sier selv at det han skriver er romaner, så hvem som var siviliserte og hvem som var barbariske får jeg la være hans oppfatning og hans egen research.

Boken starter på slutten av attenhundretallet da guttene er smågutter på ei vestlandsøy og slutter i 1919, ett år etter at første verdenskrig er over. Detaljrikdommen er stor, og Guillou beviser at han har satt seg grundig inn i både Bergensbanens tilblivelse og miljøet i Tysk Øst-Afrika i begynnelsen av nittenhundretallet.

Om jeg vil anbefale boken? Ja, jeg tror det; i hvert fall for dem som liker saktegående bøker.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.