Etterforskeren lå bak vinduet i annen etasje, rett over gaten for huset til den korpulente mannen som han hadde snakket med dagen før. På kort tid hadde han fått leie dette rommet som var ubebodd etter ombyggingen året før. Da han hadde banket på døren og spurt om de visste om noen som leide ut rom for en uke, sa huseieren at han ikke var så godt kjent i området siden de ikke hadde bodd der særlig lenge. De hadde kjøpt huset året før og bestemt seg for å løfte taket slik at de fikk en ekstra etasje. Dette arbeidet var ferdig for et par måneder siden, sa han, og de hadde ikke bestemt seg for hvordan de skulle innrede den nye etasjen.

–          ”Det er utrolig hva penger og et smil kan gjøre”, tenkte etterforskeren.

Huseieren hadde raskt gitt ham et ja da han hadde vist frem de fire tusenlappene, og spurt om han kunne leie rommet ut mot gaten i én uke. Han hadde fortalt at han hadde med seg madrass og sovepose og en lampe, så de ville nesten ikke merke at han var i huset.

Nå satt han i en campingstol med panoramautsikt til bygningen han ville holde under observasjon. Det hadde vært noe rart med reaksjonen til den korpulente mannen da han sa at han ville bli kjent med Tarjei Graah gjennom ham. Det var derfor han ville holde øye med ham i noen dager. Den kraftige kikkerten gjorde det mulig å se gjennom vinduet og inn i stuen. Han kunne se alt som skjedde i rommet. Dette kom til å bli noen av de kjedelige dagene som besto av passiv observasjon.

Den første dagen gikk uten at noe bemerkelsesverdig skjedde. Han så at fruen i huset var hjemme hele dagen. Hun holdt på med å montere en bokhylle, og solen var i ferd med å gå ned bak huset da mannen hennes kom ut av en stor stasjonsvogn.

–          ”Hjem fra jobb”, tenkte han. ”Det kan være hans kollega som kjører. Kanskje jeg kan hente noe hos ham”.

Han været at det luktet mat fra etasjen under og kjente han begynte å bli sulten. Han åpnet den lille ryggsekken som han pleide å bruke når han gjorde slike jobber. Wasa knekkebrød, Tine kremost og vann i flaske fikk gjøre jobben. Plutselig stanset bevegelsene hans. Instinktet overtok. Det var dette som gjorde at han var ideell til denne jobben. Noe hadde fått ham til å glemme sulten, en svak lyd av brummende Harley Davidson motorsykler. De var mange og langt borte, men lyden kom stadig nærmere. Han trakk seg sakte litt vekk fra vinduet, la kikkerten mot øynene og sveipet gaten både oppover og nedover. Lyden kom hele tiden nærmere. Plutselig var de der. Fem Harley Davidson motorsykler kom sakte til syne rundt svingen et par hundre meter nede i gaten. De kjørte uvanlig rolig, og han fikk en ubehagelig følelse i mageregionen.

Motorsyklene stanset rett under der han satt, rolig, få meter fra vinduet. Det var godt at vinduet var plassert så lavt i rommet. Han så ned på førerne uten å reise seg fra campingstolen. De satt på motorsyklene sine uten å snakke sammen. Bare så mot stuevinduet til den korpulente mannen og kona hans. Han så at hun kikket ut og forsvant. Sekunder senere så han ansiktet til den korpulente mannen. Han åpnet vinduet og ropte et eller annet til mennene som ikke responderte på tilropingen. Etter noen sekunder, det virket som minutter, brølte motorsyklene til og forsvant videre oppover gaten.

–          ”Hva faen var det?”, tenkte han. ”Er det lurt av meg å kontakte ham nå. Han må jo være nysgjerrig, kanskje sågar engstelig og kanskje åpen for å fortelle mer?”

Han tok opp mobiltelefonen og slo telefonnummeret som han hadde brukt for å kontakte ham mange ganger før. Plutselig var stemmen hans der.

–          ”Jeg trenger ikke å passes på”, hørte han før han selv fikk sagt noe. ”Jeg har gjort som du fortalte meg, Jeg har ikke fortalt noe”.

–          ”Kanskje vi skulle ta en liten prat nå?”, svarte han.

–          ”Å pokker, jeg trodde det var en annen som ringte. Jeg vil ikke snakke mer med deg”.

Etterforskeren hørte en damestemme, sikkert kona til den korpulente:

–          ”Hvem er det du snakker med?”.

Forbindelsen ble brudt. Han ble sittende og se på mobiltelefonen. Han forsøkte å få bitene til å passe sammen. Hvem var det som ville passe på den korpulente? Motorsykkelgjengen han nettopp hadde sett? Han måtte få ham til å snakke. Ellers ville han ikke komme videre.