Historien om Skogmannen (kapitel 15)

I Napoli våknet Skogmannen til en ny dag, sin første dag i denne moderne borgen. Han likte å tenke på seg selv som Skogmannen eller Mannen fra skogene, selv om det ikke var særlig mye skog her.

Han ble liggende og se i taket mens han tenkte på dagen før da han ble introdusert for dem som bodde innenfor murene. Den norsktalende åpenbaringen var en sprudlende guide og tolk. Husets beboere foretrakk sitt eget italiensk selv om han etter hvert skjønte at flere også behersket engelsk.

De hadde vært svært mange rundt bordet i hovedhuset kvelden før. Maten hadde vært enkel og svært velsmakende med uvant mange grønnsaker. Alle skravlet i munnen på hverandre og stemningen hadde vært god og lystig inntil en ung mann kom løpende inn i rommet med høye rop, og dermed hadde alle forsvunnet utenom ham selv og åpenbaringen. Han hadde spurt henne om årsaken til oppbruddet, men hun hadde bare smilt litt beskjemmet:

–          ”Det er ting vi aldri snakker om her i Napoli. Har du lyst på et glass vin til før vi trekker oss tilbake for natten? I hvert vårt rom”, la hun til.

Nå på morgenen var det stille i huset, svært forskjellig fra kvelden før, men det passet ham godt. Han fikk tid til å tenke:

–          ”Hvem var disse menneskene og hvilken forbindelse hadde de til hans kontakt i Norge? Ingen hadde spurt ham om hvorfor han var her etter at de hadde fått vite hvor han kom fra og hva han het. De tok det som en selvfølge at han tilhørte huset”.

Han krøp ut av den brede sengen. Dusjet hadde han gjort før han la seg, men varmen gjorde at han følte at han trengte en morgendusj i badet på den andre siden av gangen. Deretter tok han på seg de lette sommerklærne han hadde fått utlevert da han kom. Alt passet, i hvert fall nesten. Han betraktet seg selv i det store, noe gammeldagse speilet i kroken ved døren og fant at han var presentabel nok til at han kunne treffe de andre beboerne.

Det knirket i trappene da han gikk ned til etasjen under.

–          ”Ciao”, hørte han en stemme.

Han gikk ned resten av trinnene og kom rett ned i det rommet de hadde spist i kvelden før.  En ferm mørkhudet dame på hans egen alder holdt på med matlaging. Hun smilte bredt og sa noe på italiensk. Han antok at hun spurte om han ville ha noe å spise, så han stotret:

–          ”Ciao, si grazie”, mens han smilte tilbake.

Hun viste med hånden mot bordet og fortsatte å prate på språket sitt, mens hun laget noe som lignet en diger spansk tortilla. Hun la alt på en stor tallerken som hun plasserte foran ham. Hun skravlet videre og måtte jo skjønne at han ikke forsto noe, men brydde seg tydeligvis lite om den saken. Hun pekte på maten:

–          ”Da Africa”.

Han visste ikke hva han skulle si. Han tok en bit, tygget litt og smilte tilbake”:

–          ”Molto buona”, og håpet det var riktige ord. Han hadde hørt dem kvelden før og mente at det betydde ”veldig godt”.

Damen strålte av lykke over hele ansiktet. Han hadde tydeligvis vunnet hennes hjerte. Maten var virkelig god, så det var ikke noe tilgjort i det tilfredse ansiktet hans mens han spiste. Hun betraktet ham flere ganger uten at det virket ubehagelig og begynte å synge mens hun fortsatte med matlagingen.

–          ”Mama Ayana!”, ropte en lys stemme.

Det var åpenbaringen som kom stormende ned trappene på den andre siden av spiserommet. Hun så ikke på ham, men hadde retning mot matprodusenten som snudde seg mot henne med armene vidåpne. Den vevre skapningen forsvant nesten i omfavnelsen. Først etter mye klemming og kyssing avbrutt av et språk som han mente ikke lignet på den italiensken han hadde hørt hittil, ble han oppdaget, og dermed rettet hun hele oppmerksomheten sin mot ham.

–          ”Jeg har hørt at don Abelardo vil snakke med deg i dag. Da vil du bli forklart hva du kan gjøre mens du oppholder deg hos oss. I mellomtiden må du ikke gå utenfor muren. Det er ikke helt trygt for deg, etter det jeg har hørt. Ikke alltid for oss andre heller, men det er avhengig av om familiene er enige eller uenige. Nå skal jeg vise deg det du ikke så i går.”

Hun tok ham med ut på den store patioen. Han så seg rundt. Det var kanskje som hun hadde sagt i går. Pent for noen, men ikke for ham. Det var for ryddig, og det så ikke ut som noen brukte stedet. Det var et stykke gressplen på den andre siden av singelen som førte ut mot porten som fortsatt var lukket. En mann i arbeidsantrekk gikk og puslet med gresset og kanten inn mot muren. Det var vel han som gjorde at alt var så upersonlig ryddig.

–          ”Nå skal jeg vise deg hagen”.

Det var åpenbaringen. Han ble ved å bruke det navnet for seg selv, uten å si det høyt. Hun grep etter armen hans og trakk ham med seg mot en smal åpning mellom to av husene. Den var ikke mer enn halvannen meter bred og da de kom inn i passasjen så han en diger park foran seg. Også den var omkranset av hvite hus i to etasjer. Hagen var parklignende med menneskehøye skulpturer. Noen sildret det vann fra, og vannet ble samlet opp i små basseng. Han hørte en svak summing fra pumper som førte vannet tilbake til der det kom fra, slik at det rant ut igjen i bassenget.

Mellom skulpturene gikk det smale gangveier med den samme hvite singelen på kryss og tvers. Noen steder var det plassert benker og stoler ved gangveiene, noen med små bord og noen uten. Alt var stilrent og upersonlig. Ikke et gresstrå var for langt. Det var vel den samme mannen i arbeidsantrekket som klippet gresset med saks, tenkte han. Slik så det i hvert fall ut.

–          ”Er det ikke vakkert?”

Hun sa det mens hun lo. Latteren var dyp og melodisk. Det hørtes ut som om den kom helt nede fra magen hennes. ”Hva er det egentlig du gjør her?”, tenkte han, men han sa det ikke høyt. Han hadde jo egentlig ikke noe med det. Han var jo bare på besøk. Ikke et vanlig besøk, men et beskyttelsesbesøk.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s