”Norge ligger på rikingtoppen”, leser jeg i dagens Aftenposten (lørdag, 9. juni 2012).

–          ”Er det noe galt i det da?”, tenker kanskje mange. ”Det bare vitner om at vi er en velstående nasjon”.

Noen dager tidligere leste jeg at stadig større andel av våre barn lever i såkalte fattige familier uten å ha anledning til å kunne gå i fødselsdager eller invitere til det samme, benytte seg av fritidstilbud eller reise på ferie.

–          ”Det skal mange fattige personer til for å bære én rik person”, mente en av mine forelesere for tredve år siden.

Da tenker jeg, at hvis dette er tilfelle, er det jo helt naturlig at vi går i den retningen vi ser i dag. At et stadig økende antall rike familier krever et stadig økende antall fattige familier som hjelper dem til å bli rikere. Altså ikke noe å bry seg om, siden dette er helt naturlig.

–          ”Stadig flere bor i leide boliger i Oslo”, leser jeg også.

Boligprisene stiger hele tiden, mer enn lønningene, og leietagerne bruker stadig større andel av inntekten sin til å bo. De som eier disse boligene blir stadig mer velstående, og bruker inntektene sine til å kjøpe opp flere boliger som de leier ut. Stadig flere leietagere blir fattigere av å øke de rikes formuer. Myndighetene hjelper til og krever at bankene må kreve større egenkapitalandel for å gi boliglån.

–          ”Dette er det frie marked hvilket er bra”, sier mange. Slik er det bare. Og det må da alle forstå.

–          ”Hva med sosial boligbygging der det offentlige går inn som eiere slik det er i mange andre land? Da kan jo prisene holdes nede ved at det offentlige bestemmer nivået?”

 –          ”Fysj”, er det noen som sier, ”det er så mange rare mennesker i det offentlige, og de kan jo ikke styre noe som helst”.

 –          ”Hva med kommunene da?”.

De kan jo innføre eiendomsskatt og bruke pengene til å bygge boliger som de igjen kan leie ut rimelig, boliger som leietagerne kanskje etter hvert selv kan overta ved å betale litt mer?

Alt henger sammen, og boligkostnadene er kanskje den største belastningen for såkalte fattige familier, og denne belastningen er den enkleste å gjøre noe med for den enkelte kommune.

Bare noen tanker fra en som synes at mye bærer i feil vei, selv i et av verdens rikeste land.