(31) Dimmitering fra marinen (18.juni 1969)

Monument over studenten Jan Palach på Jan Palach-plassen i Praha i Tsjekkia.

Det hendte i 1969:

  • Det ble oppdaget ufortollede varer i store mengder om bord i åtte marinefartøyer. Et av dem var KNM Alta som jeg hadde stått om bord i frem til trettende februar samme år (juni 1969).
  • Et svensk Røde Kors-fly med ti tonn matvarer ble skutt ned av nigerianske fly. De fire om bord, blant dem en nordmann, ble drept (juni 1969).
  • Park Hotel i Sandefjord åpnet Skandinavias første spa (1969). (Kilde Sandefjords Blad).

Attende juni ble jeg dimmitert fra KNM Horten og den Kongelige Norske Marine. Jeg var blitt nesten tjueto år gammel og hadde lagt nesten tre år bak meg som en sjøens mann.

I månedene i marinen snakket vi mye om fremtiden, om hva vi skulle gjøre etter dimmitering, men jeg tror vi alle følte en sterk usikkerhetsfølelse da dagen endelig kom.

I femten måneder hadde andre bestemt alt for meg. I femten måneder hadde jeg vært en del av et stort og sterkt fellesskap, et fellesskap der vi kunne snakke om alt med hverandre uten at noen satte spørsmålstegn ved det vi snakket om. Nå skulle dette fellesskapet brytes opp.

Jeg følte meg svært alene og ganske tom innvendig da dagen for oppbruddet kom. Det var mange å si farvel til om bord i KNM HORTEN, på Haakonsvern og henne i Bergen.

–          ”Vi sees vel snart igjen?”.

–          ”Ja, selvfølgelig, jeg skal bare hjemom først”.

Jeg satt på toget på vei hjem, hjem til mor, far og Roar, broren min. I løpet av de siste femten månedene har jeg hatt noen få dagers sykepermisjon, og før marinen bodde jeg hjemme noen få uker etter at jeg hadde stått om bord i MT THORSHOLM i over halvannet år, og nå satt jeg på toget og grunnet:

–          ”Hjemme er jo ikke hjemme mer. Du er stor gutt nå, Terje”.

Jeg tok opp den boka jeg kjøpte i Bergen, men klarte ikke å konsentrere meg. Jeg måtte jo tenke fremover. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? Alle ungdomskameratene mine var i gang med lange studier eller jobber. Hva med meg? Skulle jeg fortsette til sjøs? Helt til pensjonsalder?

Dagen etter skulle jeg til Horten for å levere inn klærne og det andre som tilhørte den Kongelige Norske Marine, men hva deretter? Jeg kunne jo ta toget til Sandefjord og melde meg på rederikontoret med en gang, men akkurat nå følte jeg bare tomhet.

Dagen etter våknet jeg på gjesterommet hos mor og far og visste at jeg måtte til Horten for å levere inn alt som jeg hadde hatt til låns mens jeg var i Marinen.

På dimitteringskontoret i Horten leverte jeg fra meg alt som jeg hadde betraktet som mitt i femten måneder. Offiseren bak disken smilte:

–          ”Hvordan er det å være fri igjen? Femten måneder uten refs. Ikke dårlig. Da får du diplom. Den kommer i posten sammen med vernepliktsboka, og adressen? Er det den samme som den jeg har her?”

Han leste opp adressen til mor og far, og jeg nikket taust. Jeg kjente at jeg var nær på å grine.

–          ”Herregud, savner jeg marinen? Eller hvorfor føler jeg meg så utafor? Lovet jeg henne i Bergen å komme tilbake? Hvorfor det? Jeg som er livende redd for å binde meg fast til noen. Jeg er jo bare tjueto år gammel og skal jo til sjøs igjen. Ja, det er det jeg skal. Jeg tar toget til Sandefjord og Thor Dahl i morgen og spør om hyre”.

Jeg tenkte at livet ikke var så enkelt. De som hadde lagt faste planer og fulgte dem, måtte ha det mye bedre enn jeg hadde det nå. I hodet mitt var det bare rot. I marinen var det mye enklere. Der fulgte jeg bare ordre og gjorde det jeg fikk beskjed om.

Dagen etter satt jeg på toget til Sandefjord. Jeg hoppet av på jernbanestasjonen og gikk raskt ned mot kaia, mot Thor Dahl-bygget. Været var flott, og jeg hadde endelig bestemt meg for å reise ut til sjøs igjen så raskt jeg kunne. Livet var herlig igjen. I morgen skulle jeg skrive brev til Bergen, takke for alt og fortelle at jeg reiser ut igjen.

Jeg banket på døren inn til mannskapskontoret i annen etasje i Thor Dahl-bygget, lukket den opp uten å vente på svar og lukket den igjen bak meg. Fredrik så opp fra skrivebordet og kom smilende mot meg. Dolven i glassburet hilste med hånden i været uten å reise seg opp. Han så som vanlig sliten ut i øynene under det noe glisne håret.

–          ”Godt du kom nå”, sa Fredrik, mens han åpnet lemmen i disken slik at jeg kunne komme innenfor. Han tok meg i armen og nesten skjøv meg inn i kafferommet: ”Hvor snart kan du reise?”

 –          ”Jeg er klar, så jeg kan reise med en gang”, svarte jeg.

–          ”OK”, sier Fredrik, ”da blir det Thorshov denne gangen, om knapt én uke. Du reiser alene. Det går vel greit, ikke sant?”

Jeg følte meg lettet:

–          ”Hvor skal jeg reise?”

 –          ”Det blir sannsynligvis Dahran i Saudi Arabia. Litt langt med et par flybytter, men du ordner det nok greit.”

En time senere var jeg ute på gaten igjen på vei til sjømannslegen for å få vaksinene.

–          ”I morgen begynner jeg å pakke. Livet er herlig igjen”.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan legge inn e-postadressen din nederst i høyre kolonne. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg. DETTE ER GRATIS.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Marinen, Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til (31) Dimmitering fra marinen (18.juni 1969)

  1. Asle Hofstad sier:

    Jeg var også på Horten i litt over tretten måneder. Dimma først på januar i 1969. var såkalt «Vaskeriminister» om bord da jeg var fargeblind og ble nektet dekkstjeneste.
    Skulle egentlig verve meg og bli radartekniker da jeg var 18, men endte opp med å vaske klær og dimma da jeg var 19. Så vi har nok tatt en øl sammen på «Tjappen «.
    Vennlig hilsen Asle Hofstad, Trondheim.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s