Bybrannen i Tromsø i 1969 (foto Leif Ernstsen)

Fra NRK GULL har jeg hentet følgende:

–              Klokken 02.30 natt til 14. mai 1969 rykker fire mann fra brannvesenet i Tromsø ut. Det er brann i en av de gamle bryggene på sørsiden av Torget. De gamle bryggene står tett, og for de fire brannmennene viser det seg fort å være en umulig oppgave å få kontroll over flammene.

–              Klokken ti på halv seks uler Sivilforsvarets sirener over Tromsø. Lytt på radio, NRK går på lufta med instrukser til byens befolkning.

–              Brannen utvikler seg etter hvert i en uhyggelig retning, og en kraftig eksplosjon i et lager av maling og andre kjemikalier på vestsida av Storgata øker dramatisk omfanget av brannen.

–              Først klokken kvart på åtte om morgenen er brannen under kontroll. Etterslukkingen varte i hele ti dager, og brannårsaken er fortsatt ukjent.

–              «Arbeideren». På midten av 1800- tallet ble Tromsø Arbeiderforening stiftet. Foreningens formål var, og er fremdeles, å fremme kultur og trivsel i Tromsø. Foreningen stod blant annet bak byggingen av «Arbeideren» som stod ferdig i 1897. Huset rommet scene, forsamlingslokale, restaurant og kafé, og var viktig for oppblomstringen av kulturlivet i byen. (Hentet fra http://www.kulturhuset.tr.no/node/3217)

–              Bybrannen. 14. mai 1969 våknet Tromsø til den største katastrofen i byens historie. I løpet av natten hadde en kraftig brann spredt seg blant den gamle trebebyggelsen i sentrum, og hele 24 hus brant ned, deriblant de gamle byggene og den tradisjonsrike «Arbeideren». Heldigvis gikk ingen liv tapt. (Hentet fra http://www.kulturhuset.tr.no/node/3217)

KNM Horten og vi som var om bord, la Alta bak oss i april 1969 for å drive narreleker med sovjeterne i Barentshavet i noen uker. En tid som jeg i dag husker som dødskjedelige. Fire timer på, fire timer av, fire timer på, fire timer av, døgnet rundt.

Dagene i Alta husker jeg derimot som svært hyggelige der jeg opplevde kalde Kautokeino, varme soldager på fjellet på Bossekop der vi kunne ligge toppløse uten å fryse og dansekvelder etterfulgt av forsøk på å følge jentene hjem tross lange avstander.

Etter Barentshavet gikk vi sydover mot Tromsø, og i begynnelsen av mai 1969 la vi til ved Tromsø kai der vi skulle bli til over syttende mai, noe som passet mange av oss svært bra siden vi hadde venner i byen fra tidligere besøk.

”Arbeideren” var det mest populære stedet for oss som likte å danse swing, tango med knekk og andre danser der vi kunne holde jentene tett inntil oss. Der var det til og med dans midt på dagen, et arrangement de kalte te-dans.

Rogers var stedet for dem som var mest opptatt av shake og twist. Der var jeg aldri, men populariteten var etter det jeg hørte, større enn på Arbeideren, og derfor var de fleste der.

Om noen dager skulle begge disse restaurantene være borte, men dette visste vi ikke disse første dagene i mai da alt var bare idyll. Jeg hadde skaffet meg gode venner fra da jeg var her med minesveiperen KNM Alta, venner som bodde i byen, og jeg overnattet hos dem så ofte jeg hadde muligheter. Der kunne jeg få av meg uniformen og låne klær av familien.

Tidlig på morgenen fjortende mai ble jeg vekket av høye rop:

–          ”Det brenner!”

Jeg måtte alltid være om bord før klokken syv, så jeg tok på meg uniformen og gikk ut på gaten sammen med husets faste beboere. På denne årstiden var det lyst hele natten i Tromsø, og vi så den svarte røyken over takene når vi beveget blikket mot torget og kaia.

–          ”Kaia”, tenkte jeg, ”det er kanskje best å komme seg om bord”.

Jeg tok farvel med vertskapet mitt, og skyndte meg mot båten. Det brant overalt, så jeg kjente meg nesten ikke igjen fra dagen før.

I god tid før klokken syv kom jeg inn i messa for å spise frokost, men der var alle klare til å gå i land for å hjelpe til med slokkingen i byen. Jeg fikk beskjed om å skifte til arbeidsuniform for å følge med de andre opp til torget der vi skulle få videre ordre fra politiet og brannvesenet. Uten frokost. Jeg som var så avhengig av dette måltidet.

Heldigvis var det folk i byssa. En av kokkene rakte frem et par kjøttkaker da han så min fortvilelse. Med dem i en serviett og et par brødskiver var krisen over.

–          ”Du vidunderlige kokk”, sa jeg.

De likte at vi sa slike ting, matsnekkerne våre.

På kaia holdt skipssjefen en kort informasjonstale:

–          ”Katastrofealarmen har gått, og vi har fått beskjed om å stille med alt vi har av mannskaper”.

Jeg gomlet kjøttkaker mens vi gikk fritt opp mot torget der jeg ble beordret til å stå med en vannslange og dusje en husvegg som var svartbrent, men ikke helt nedbrent. Ikke ennå.  Alt rundt meg var enten i flammer, nedbrent eller svartbrent. Rett ved siden av meg holdt en kioskeier på å redde det som reddes kunne, og siden jeg sto så nær og dusjet bygningen der kiosken hans holder hus, stakk han stadig vekk til meg noe å spise.

Etterslokkingen pågikk et par døgn, og det ble lite søvn, men kvelden før syttende mai hadde vi gjort vårt, og ble dimmitert fra brannvesenet. Tidlig på morgenen syttende mai hadde jeg igjen kommet meg over i lånte sivile klær uten at noen fra båten oppdaget det og fikk feiret syttende mai sammen med mine lokale venner. En syttende mai som kanskje var noe preget av brannen og etterslukkingen som fortsatt pågikk, men det merket ikke jeg som ikke hadde noen erfaring fra syttende mai i Tromsø.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan legge inn e-postadressen din nederst i høyre kolonne. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg. DETTE ER GRATIS.