Fredag, 14. oktober 2011

Vi sitter på en benk utenfor inngangen til haremet i Topkapi-palasset. Midt i synsfeltet ser vi en høy og ung dame. Med en liten kommentar kommer vi i prat, og etter en stund bryter hun ut av engelsken:

–          ”Kanskje vi skal prøve oss på norsk?”

Hun er den første norske vi har truffet her nede. Nederlenderne er dominante, vurdert etter språkene vi hører rundt oss. Ellers er de fleste nasjoner representert, akkurat som jeg har trodd før vi reiste hit ned.

Frisøren min hjemme, han som hadde frisørsalong her i Istanbul, oppe ved Taxim, sier at Tyrkia ikke er noe land, men en smeltedigel av alle verdens nasjoner. Jeg vet ikke om jeg skal ta ham helt på alvor siden han opprinnelig er av gresk slekt og var kristen tyrker, før han for over tjue år siden flyttet til Norge, fordi han mener at det ble vanskelig å være kristen i et land der muhammedanismen dominerer. I dag er han gift med en muslimsk dame fra Syd-Tyrkia tross at han selv fortsatt er kristen, så jeg vet ikke hvor dypt religionen stikker i tyrkerne.

Til stadighet hører vi utropene fra bønnetårnene, men jeg ser ikke mange som setter kursen for de mange moskéene, så kanskje det er slik som en bosnier sa, en bosnier som hilste på oss da vi kom vandrende inn i Mostar med ryggsekkene våre, noen år tilbake. Vi spurte ham om han visste om noen som leide ut rom hvilket han fikset raskt og greit med mobiltelefonen. Rommet var på den muslimske siden av Neretva-elven, så han følte vel at det var riktig å fortelle at hvis vi skulle ha øl eller vin til maten, måtte vi gå ned trappene nesten helt ned til elvebredden eller gå over broen til den andre siden av elven.

–          ”Der selger de både øl og vin til maten”, fortalte han og la til at han gikk dit når han hadde lyst på øl eller vin.

–          ”Men er ikke du muslim da”, spurte jeg.

–          ”Okey”, svarte han mens han trakk på skuldrene. ”I’m more the type of a muslim light”.

Jeg tror nok mange tyrkere er mer som vår bosniske venn.

De neste tre timene vandrer vi rundt i palasset. Vi ser på utsikter, museer, bygninger, dekorasjoner og utsmykninger. Det er så mye å se og beundre. Palasset sto ferdig i 1465 og ble brukt av sultanene fram til 1856 da de påfølgende sultanene begynte å bygge sine egne palasser.

Når dere ser på de påfølgende bildene, vil dere kanskje bli like imponert som oss over hva de fikk til for seks hundre år siden.