2011 10 14 – Istanbul – Topkapi – Vi er på vei til den første porten. (foto Terje Rønning).

Fredag, 14. oktober 2011

Mobiltelefonen min har en alarm som jeg etter hvert har blitt vant med å bruke. Den er så kraftig at jeg våkner med et rykk, og hjertet gjør et hopp. Slik føles det i hvert fall. Det er kanskje ikke så helsemessig bra, men jeg våkner alltid, så det får stå sin prøve. Det hender at Inger Johanne kommenterer støyen, men hun har ennå ikke nedlagt veto.

–          ”Hvor mye er klokka?”

–          ”Det er tidlig! Det er jo i dag vi skal til Topkapi-palasset. Vi bør slippe å stå halve dagen i kø for å komme inn i haremet.”

–          ”Regner det?”

Jeg ligger nærmest vinduet. Jeg snur meg mot det og fokuserer på verdenen utenfor vindusglasset.

–          ”Det ser sånn ut.”

–          ”Da trenger vi paraplyer.”

Jeg tenker at vi skulle kjøpt et par av de gjennomsiktige billig-paraplyene, men da ville det kanskje ikke blitt regn, og da ville de pengene være bortkastet.

–          ”Hvem skal på badet først?”

–          ”Hvem pleier å være først?”

–          ”Du!”

Jeg ligger og strekker meg helt til jeg hører at dusjvannet stopper og dusjveggen blir åpnet. Det er min tur.

Klokken åtte står vi nede ved skrivebordet til mannen i resepsjonen. Han smiler:

–          ”It’s raining! Umbrella?”

Han peker mot en kurv med paraplyer ved utgangsdøren. Inger Johanne takker og tar en av dem. Det er en slik billigparaply med gjennomsiktig plastskjerm. Det er rust på metalldelen.

–          ”Vi kjøper våre egne oppe ved moskéen”, sier jeg.

–          ”Denne er fin”, får jeg til svar. Inger Johanne er mer nøysom slik.

Gulvet i frokostrommet er kliss vått mange steder. Glassene rundt er også våte. Det renner av dem, og luften er våt og kjølig. Vi blir sittende med uteklærne på.

Frokosten er passé, toaletteringen likeså, og vi har passert Den Blå Moské, Hagia Sophia, sisternen og ser muren rundt Topkapi-palasset foran oss. Vi har kjøpt paraplyer. To stykker. Den ene kostet fem lira og den andre tre. Ved moskéen var det en som ville ha ti, så våre to kostet i gjennomsnitt fire lira. Ikke så verst, men de skal jo leve, selgerne også.

Vi har passert porten inn til palassområdet, og broleggingen er erstattet av blank marmor. De hadde god råd, disse sultanene. Langs den marmorbelagte veien vokser løvtrær og utenfor trærne er det store grønne plener. Det er kalt, og det er vått, men det er grønt rundt oss, og trærne holder fremdeles på bladene sine selv om noen har falt av og ligger spredt rundt på gresset.

Den siste porten inn til selve palasset er passert, og skiltene viser hvor vi skal kjøpe billetter samt disse audioguidene med høretelefoner. Kjekke greier. Vi leser skiltene med nummer, trykker inn det samme nummeret på boksen som henger rundt halsen vår, og dermed blir vi fortalt om det vi ser på. Får vi ikke med oss det som blir sagt, trykker vi bare på knappen for gjentagelse.

–          ”Vi bestiller hele pakka, ikke sant?”

Vi stiller oss i køen. En mann sender oss videre til den første ledige luken, og kort etter er vi begge utstyrt med guideapparater og billetter og setter kurs for haremet. Det er lett å finne frem. Skilter viser vei.

–          ”Der må haremet være”.

Vi ser køen på lang avstand. Da vi kommer nærmere, ser vi at det er to køer. Vi mener at vi har kjøpt billetter som dekker alt, så vi velger køen foran inngangsdøren, den som fører rett inn i haremsbygningen. Det er ikke mange mennesker foran oss, så det går bare noen få minutter før billettene våre blir kontrollert av en hyggelig mann som sender oss i retur til den lange køen. De leker ikke butikk her, og det koster mye å holde anlegget ved like, så vi må kjøpe en egen haremsbillett til hver.

En halv time senere er vi inne i selve haremet, og etter hvert forstår vi hvorfor vi må betale ekstra for denne delen. Gjennom høretelefonene og det vi ser, blir vi satt tilbake til den tiden da sultanene bodde her inne i sin private leilighet med hele storfamilien sin som besto av et stort antall konkubiner som ble valgt ut av politiske årsaker for å skape fred og vedlikeholde et kontrollert system av beslutningstakere. Vi blir fortalt at den kanskje mektigste av alle konkubinene var ”dronningmoren” eller moren til den viktigste av konkubinene.

Vi går fra rom til rom, det ene mer dekorert enn det andre, flere hvilerom og kiosker som er små hus rundt i denne delen av palasset, digre verandaer, badebasseng og den fantastiske utsikten over Marmarahavet.

Etter en time er vi ute av haremet og kan fortsette rundt i palasset der de som bestemte, holdt til, men først må de som har behov, besøke rommet for de ”trengende”.