Søndag, 12. desember 2010.

Den årlige uken da alt dreier seg om Nobels Fredspris her i Norge, er over. Uken kulminerte med konserten i går kveld, en konsert jeg syntes var bedre enn noen gang tidligere.

Liu Xiaobo og hans hustru

Torbjørn Jaglands tale i Rådhuset i Oslo dagen før var sterk, og det samme var den nydelige opplesningen av Liv Ullmann. Det jeg tror jeg aldri kommer til å glemme var den fine kjærlighetserklæringen fra Liu Xiaobo til sin hustru, poesi i særklasse.

Anne Hathaway og Denzel Washington gjorde også jobben sin utmerket og med innlevelse, slik jeg opplevde det.

En slik fredspris er ikke bare for mottakeren, slik jeg tenker. Den har like mye med oss alle å gjøre. Den setter fingeren på de verdiene hele verden bør ha i høysetet, alt for menneskehetens skyld. Det er slik vi vil ha det. Vi vil ha lov til å uttale oss og utfolde oss uten at noen skal sette grenser, så sant det ikke går ut over andres muligheter til det samme.

Jeg likte svært godt uttalelsen fra tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe om at dette vil ha negative konsekvenser for næringslivet, men det må vi tåle. Etikk må gå foran alt, et eksempel for andre som har uttalt seg annerledes.

Til slutt en takk til Nobelkomitéen som enda en gang har hatt mot til å gjøre det de mener er riktig, uavhengig av eventuelle konsekvenser.