Jeg synes ikke den er så tung, sa Sofia, vår yngste datter.

”Jeg synes ikke den er så tung”, sa Sofia, vår yngste datter.

Isabelle, vår eldste var tretten år i 1988 og hadde fått lov til å fly alene til York i England for å besøke en amerikansk-engelsk skolevenninne som hadde bodd i Norge et par år. Nå var det gått ytterligere et par år, og hun hadde fått invitasjon til å besøke venninnen i sommerferien.

Det var litt rart å se henne forsvinne inn i slusene på Fornebu, mens vi sto igjen sammen med Sofia, vår yngste. Vi tuslet ut av hallen igjen og gjorde en liten stopp utenfor i håp om å se flyet, men etter hvert måtte vi tilbake til bilen for å kjøre hjem.

Det gikk et par uker, og tiden for hjemkomsten hadde kommet. Isabelle hadde fått med seg penger til å handle hvis det var noe hun skulle få lyst på; selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Inger Johanne tenkte i hovedsak på klær, men det var ikke dette Isabelle hadde på sin ønskeliste.

Vi stilte opp på Fornebu og tok imot en koffert som var veldig mye tyngre enn den var da hun reiste. Vel hjemme i heimen pakket hun den opp med stor iver og ut veltet bok etter bok, mens Sofia som da var seks år, betraktet det hele med store øyne.

Plutselig stanset Isabelle utpakningen og ble stående med en av bøkene i den ene hånden mens hun viste oss bokryggen:

–          ”Denne er ganske ”tung”!”

Dermed la hun den fra seg og fortsatte utpakningen. Vi så ikke at Sofia bøyde seg og løftet opp den fremviste boken og henvender seg til storesøsteren med alvorlig mine:

–          ”Isabelle”, sa hun mens hun veide boken med hånden sin, ”Isabelle! Jeg synes ikke den er så veldig tung, jeg”.

Har du lyst til å lese mer av denne bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Sagt av våre døtre og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s