Tirsdag, 6. april 2010

Du verden, så støl jeg er i leggene.

Forkjølelsen er over. Det samme med påsken.

Den første løpe-jogge-gå-tur på tre uker er gjennomført, og det kjennes på leggene. Vår yngste datter ville vel sagt at det er fordi jeg ikke har strukket nok ut.

Skipssjefen vår, om bord i KNM VOSSO ble vel også støl, kan jeg tenke meg. Ikke fordi han hadde trent, men kroppen kan utfordres på mange måter.

Vinterfestuka i Narvik (mars 1969).

Vi har trålet kysten i flere måneder og ankommer Narvik til vinterfestuka i mars.

Her skal vi delta i et opptog som representanter for den Kongelige Norske Marine og feire rallarene og rallarkokka Svarta Bjørn som var så sterk, men som allikevel døde tjueto år gammel av tuberkulose.

Vi har blitt fortalt av dem som kjenner til Narvik, at denne uka er større enn syttende mai, og vi ”strigler” oss som best vi kan til opptoget. Messebordet blir tatt i bruk som strykebord, og alle sittesteder blir anvendt for å få skotøyet blankt nok.

Nestkommanderende inspiserer, og for en gangs skyld blir også jeg godkjent.

–          ”Oppstilling på kaia”, roper han ned i banjerne.

Etter få minutter er vi alle parat. Nestkommanderende inspiserer igjen og kommanderer:

–          ”Gaster! På stedet hvil!”

Slik står vi en god stund. Helt til skipssjefen kommer ned landgangen. Han har uniformsluen litt på snei. Ganske uvanlig. Noen mumler:

–          ”Er han litt på en snurr?”

Han pleier å være i godt humør, men ikke så godt humør som nå. Nestkommanderende må jo se det vi ser, men han gir de kommandoene han skal:

–          ”Gaster! Gi akt!”

Sjefen går langs rekken av unge gutter som står vendt mot ham. Nestkommanderende står foran oss. Nå er vi på vakt. Vi ser at han som er vår øverste sjef er litt i ubalanse når han vender om.

Vi marsjerer oppover til byen. Der blir vi tatt imot og tildelt plass i opptoget.

De fleste av de lokale er kledd i bunader, og mange av mennene har sorte klær med den tradisjonelle rallarhatten. Vi ser Svarta Bjørn høyt over toget. Hun er vakker og bæres av flere menn med bredbremmet rallarhatt.

Det er både is og snø der vi går, og vi kjenner at det ikke er så lett å få feste for føttene når vi marsjerer.

Nestkommanderende går foran, og sjefen går ved siden av oss. Jeg hører at noen småler. Dette hører visst sjefen også. Han snur seg mot oss med granskende øyne uten å be oss stanse. Øynene hans er fuktige. Vi ser nå at han er skikkelig ”brisen”.

Gaten er smal der vi går, og stadig kommanderer sjefen:

–          ”Gaster! Holdt!”

Det er en av disse gangene det går galt.

Han kommanderer oss, og sekunder etter stopper han selv, vender nitti grader slik at han står med ansiktet mot oss.

Fortauet er tettpakket med folk slik at han blir stående med hælene mot fortauskanten som har en skråkant av is. Det har sikkert samlet seg en del snø som etter hvert har blitt til fast og glatt is.

Vi som står litt aktenfor ham, har ham i sidesynet, og ser at han svaier litt til siden og deretter bakover. Senere går alt veldig raskt.

Armene veiver, han snur ukontrollert først den ene veien og så den andre veien, gjør en liten piruett og dundrer sidelengs i bakken. Uniformslua spretter av hodet hans og går kast i kast mot dem som er forrest. Der blir den liggende rett ved siden av nestkommanderende som vender på marinevis, plukker den opp og holder den mot ham som får hjelp til å stable seg på beina av noen av tilskuerne.

Det er da vi hører en gammel dame som er ganske høyrøstet, sikkert fordi hun er tunghørt:

–          ”Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?”

Når vi senere snakker om dagene i Narvik under vinterfesten, så er det dette vi husker. Den gamle damen som formelig roper:

–          ”Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?”

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!