Thorsholm ved Point Fortin i Trinidad (1966)

Jeg er skuffet!

Anette Skagen ble valgt til å være den første hopperen i nye Holmenkollen, men de som bestemmer har klart å ødelegge en del av denne premieren ved å sende elleve mannlige hoppere utfor før henne.

Jeg har bestemt meg til å fortrenge dette og anerkjenne Anette som den første offisielle hopperen i vårt nye nasjonale hoppbakke-monument.

Thorsholm ved Point Fortin i Trinidad (1966)

Når jeg tenker på alle de stedene vi besøkte med Thorsholm, så er det noen få steder som har festet seg ekstra godt i min hukommelse.

Point Fortin i Trinidad er et av dem.

Slik jeg opplevde Point Fortin så var dette enden av en lang utstikker, som startet i jungelkanten og endte et godt stykke ute i havet. Stedet heter Point Fortin. Ser du på kartet over Trinidad, vil du finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Trinidad og Point Fortin

Trinidad og Point Fortin

Her velger jeg å fortelle i nåtid, fordi dette bringer meg nærmere mine opplevelser slik jeg opplevde dem der og da.

Vi ligger ved enden av en lang molo. Langs ryggen på moloen ser jeg et svart rør, omtrent en meter i diameter. Dette er røret som fører oljen fra våre oljetanker til land. Langs dette røret er det mulig å gå. Jeg følger det med øynene mot land og der, langt der inne, ser jeg jungelskog. Dette er jungelen, akkurat slik jeg tidligere bare har sett på bilder.

Vi har vært lenge i sjøen, og fantasien min begynner å løpe om spennende områder inne i jungelen. Jeg er nitten år, og det er bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise. Jeg har jo vært i Sverige, men det er liksom ikke utlandet for oss som bor så nær grensen.

Jeg tenker at jeg får spørre agenten om hva som finnes innenfor trærne der inne. Tenk om det er masser av yndige damer og farlige dyr i denne jungelen. Jeg kjenner på kroppen den sterke spenningen. Det sitrer i kroppen av forventninger. Tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kan hende.

Men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer må ordnes først. Deretter må jeg snakke med skipper’n om hvor lenge jeg kan være i land. Før jeg legger meg, snakker jeg med ham. Han spør agenten om det finnes noe der inne. Det ser jo ikke slik ut fra båten. Agenten forteller at det går en sti gjennom jungelen og til en landsby.

Ved frokosten sier jeg fra til de andre offiserene at jeg har fått lov til å bli i land noen dager, så sant det er mulig. Kvarten finner ut at han også har lyst til å bli med, så vi er to som rett etter frokost begir oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det er langt inn – skikkelig langt. Vi går og vi går, og etter en lang stund er vi inne ved skogkanten. Vi får raskt øye på stien som er litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi står og nøler litt før vi begynner å gå. Kan det være at vi er vel dristige? Jeg kommer til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden: ”Husk”, sa han, ”det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd”. Kvarten er vel ikke akkurat den jeg kan stole på når det gjelder å vurdere hva som er farlig og ikke farlig. Han er jo litt av en villbasse.

Det er tett med skog, både på sidene og over oss. Veien er litt bløt, men ikke så bløt at det er direkte sølete.  Bladene på trærne subber mot oss når vi går. Vi snakker lite. Vi suger til oss av inntrykkene. Alt er nytt og utrolig spennende. Agenten har advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.

Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Det første jeg legger merke til, er en åpen plass med noen lave hytter og høner som spankulerer rundt på plassen, akkurat som høner flest.

På vår høyre side ligger et hus med en liten terrasse med fire bord og noen stoler rundt.  Det sitter to menn ved et av bordene, eller rettere sagt satt, for den ene har reist seg og kommer mot oss. Han er ganske høy, og han smiler. Vi forteller at vi kommer fra en båt som laster olje, og han tar oss hjertelig i hendene og ønsker oss velkommen. Han forteller at han er politisjefen i landsbyen. Senere lærer jeg at han gjør ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det er ikke mange mennesker her.

Dette er jo svært mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at Kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Thorsholm ved Point Fortin i Trinidad (1966)

  1. Breiflabben sier:

    Flott å lese om en annerledes tur «på land». Det var nok spennende med den jungelen ja.
    Jeg har selv godt ti-tolv døgn opp Amazonas og der var det jungel og vann overalt. På land kom vi også, men da var det en litt større by enn din landsby. Iquitos het byen og ligger i Peru.

    En skam at de snøyt Sagen for det første hoppet. Håper ledere for Kollenhopp får så ørene «flagrær».

    • terjeronning47 sier:

      Det høres som om du har eller har hatt et spennende liv. Hvorfor ikke skrive om det du har opplevd. Mange kan ha nytte eller glede av slike historier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s