Vi har vært en etterlengtet uke i varmen. Det er første gangen vi ferierer på Kanariøyene. Inger Johanne bestilte reise til Playa Inglés helt syd på Gran Canaria. Det ble syv dager med shorts og T-skjorte.

Vi lå på stranden to av dagene og badet i sjøen begge dager. Temperaturen var garantert over tjue grader i vannet.

En dag gikk vi langs stranden til Maspalomas med opprørt vann på den ene siden og blåsende sand på den andre. Sanden pisket sviende mot beina slik at vi følte oss som i et sandsliperi. Det var ikke spesielt godt. Inger Johanne så ut som en beduin med hodet inntullet i et spraglete sjal, mens jeg fotograferte så

Inger Johanne går mot vinden

Beduinen

godt jeg kunne. Bildene ble ok, men

Vann og ørken

kameralinsen høres ut som et treskeverk når jeg zoomer. Jeg er glad for at kamerautviklingen går så raskt at mitt allerede er utskiftingsklart. Da er det liksom ikke så farlig.

En av de overskyete dagene ble vi praiet av noen svenske ungdommer som ville ha oss til å skrape noen gratislodd. Inger Johanne fikk fullt hus, og vi lot oss invitere til en salgspresentasjon på et luksushotell i Arguineguín. Dagen var nesten slutt og det var overskyet, så vi lot oss lett overtale. Firmaet het Voyager og tilbød medlemskap i en reiseklubb med fire- og femstjernes hoteller til lave priser og rimelige flyreiser. Vi meldte oss ikke inn, men fikk et bevis som skal gi oss en uke på et trestjerners hotell på Fuerteventura. Vi får se om vi benytter oss av det. Time will show.

Varmen var herlig og stemme og pust mye bedre. Vi gjør dette snart igjen.

Det er tid for avreise til Boston.

Dagen for avreise er kommet. Året er 1966. Spenningen sitrer fra fotsålene og helt opp til hårrøttene, omtrent slik jeg følte det når jeg sto på toppen av et eller annet hoppstillas de to-tre årene jeg drev med slikt. Dette er slik det skal være. Dette er en del av det å leve og oppleve nye ting.

Jeg venter på bilen som skal kjøre oss til Fornebu. Den kommer fra rederiet og skal innom Horten for å hente Rolf Døvik, overstyrmannen som jeg skal reise sammen med. Hvorfor slik luksus? Jeg vet ikke. Senere får jeg oppleve at jeg stort sett må klare meg selv når jeg skal om bord på en eller annen Thor Dahl-båt et eller annet sted i verden. Hvorfor vi ble hentet av rederibilen denne gangen, vet jeg ikke.

Alt dette var tanker som raste gjennom hodet mitt mens jeg sto i stua hjemme hos mor og far. Jeg visste at jeg skulle være borte i to år som var vanlig seilingsperiode den gangen. Det var først etter to år at vi fikk gratis hjemreise. Slik var reglene.

Plutselig ser jeg en stor bil som kommer inn på gårdsplassen. Jeg går foran med kofferten min mens Roar og mor og far går etter meg. Jeg har aldri sagt morna på denne måten før og blir litt klossete, kanskje litt ”karsk”. Vi klemmer og sier ”ha det”. Det er noe rart med det å si ”ha det”. Gråten kommer liksom opp fra maven, opp gjennom brystet og ut i munnen og øynene. Dette er jo tullete. Jeg skal jo bare være borte i to år.

Sjåføren tar kofferten og jeg setter meg inn i baksetet der døren står åpen. Rederisjåføren mener tydeligvis at passasjerer skal sitte i baksetet. Han setter seg bak rattet og rygger ut fra oppkjørselen hjemme. Jeg vinker og snart er vi på vei til Horten for å plukke opp Rolf Døvik.

Rolf er en stødig kar. Dekksoffiserer er som regel det, og Rolf Døvik er overstyrmann. Jeg tror stødigheten kommer av at de må stå bredbent for å kunne holde sekstant og kikkert rolig under slingring. Da står de med beina godt fra hverandre, litt tilbakelent slik at armene ikke blir anstrengt når de skal holde kikkert eller sekstant opp mot øynene for å se etter båter, fyr eller stjerner.

Jeg er overbevist om at stemmen også blir påvirket av denne stillingen. Litt dyp og med overbevisningens tonefall som betyr ”slik er det bare”. Rolf Døvik er en slik dekksoffiser. Han avgir en aura som får meg til å føle en stor grad av trygghet. Jeg har aldri vært om bord på en havgående båt og heller ikke vært i luften før i dag. Dette er sommeren 1966 og Fornebu er avgangsflyplassen. Vi skal til Boston, og mange timers flytur ligger foran oss.

Rolf går foran, og jeg registrerer alt som skjer og legger dette inn i ”memoryboksen” slik at jeg kan klare dette alene neste gang.

Endelig er vi i luften. Så godt som alle røker. Jeg også. Luften er stinn av den røken som avsuget ikke klarer å fjerne. Rolf drikker whiskey, jeg drikker Cola og begge spiser Toblerone. I time etter time.

Etter mange timer har jeg bestemt meg for at det å være flypassasjer er kjedelig. I dag etter nærmere hundre flyturer innenlands og utenlands har denne følelsen ikke forandret seg, men det er en svært praktisk og rask måte å forflytte seg på.

Endelig er vi framme i Boston. Jeg er trett og kroppen er full av nikotin, cola og sjokolade, så det er godt å komme ut i frisk luft og få beveget oss. Vi kjører taxi til hotellet der vi skal overnatte en natt siden Thorsholm ennå ikke har kommet til kai. Rolf Døvik ordner opp, og det er han som sier at ”nå skal vi på bar”.

Jeg har aldri vært på bar tidligere. En lang og høy disk med høye stoler slik at beina våre ikke når ned til gulvet. Jeg blir raskt enig med meg selv om at det å sitte slik ikke er spesielt godt, men at det er godt for barkeeperen som kan grise til på sin side uten at vi ser griseriet. Rolf bestiller Budweiser til oss begge. ”Dette er et amerikansk øl”, forteller han, ”vi får ikke dette hjemme i Norge”.

Oppmerksomheten har vært ekstremt aktiv hele tiden siden alt jeg ser, lukter og opplever, er nytt. Nå blir denne oppmerksomheten stadig mindre skjerpet på grunn av alkoholen i ølet. Plutselig forandrer dette seg da døren til baren blir revet opp, og vi hører en som roper eller retter sagt hyler inn til oss. Jeg snur meg og ser en sort mann som roper ”shooting” før han slipper døren og løper videre. Jeg ser på Rolf som sier at vi får gjøre som de andre som allerede har løpt ut av baren. Vi klatrer ned av stolene og går ut og nedover gaten til hotellet.

Jeg ligger i sengen og tenker at i dag har jeg opplevd mye og i morgen skal vi om bord på Thorsholm.