Første dagen for NM i Stokke. Jeg har nettopp sett på jentenes første øvelse. Marit og ”Team Turbo” viser en sportsglede som gjør hjertet mitt varmt. I tillegg er de rett og slett vakre.

Jeg husker at jeg trente sammen med tre kamerater for å bli langrennsløper mens jeg bodde på gårdsbruket på Sem. Vi trente en hel høst med å løpe i høyet hos den ene kameraten. Vinteren kom, men snøen uteble sammen med våre langrennsresultater.

Jeg hår pådratt meg ankelvondt og droppet morgenturen rundt Bugårdsdammen i dag. I stedet ble det snøfresing før jentene satte i gang i Stokke.

Kontrasten til dette er det som skjer på Haiti, men det er som Inger Johanne sa i går: ”Verden kan jo ikke stoppe opp selv om det skjer forferdelige ting”. Det er godt å ha en kjæreste og kone som har beina på jorda.

Forretningsutviklingen på Pindsle opptar meg også litt. Det blir feil når politikerne er så opptatt av butikkene i sentrum at de glemmer å spørre folk hva de ønsker, men jeg er nok inhabil siden vi bor så nær Pindsle. For oss ville flere forretninger her oppe bare vært av det gode.

Alder betyr ikke så mye på et gårdsbruk.

På gården gjorde vi mye mer enn å stelle kuer, og alderen ble sjelden sett på som noen hindring. Jeg fortsatte i 4H, denne gangen i Sem. I Ramnes het den lokale foreningen Meitemarken, mens navnet på Sem var Beveren. Jeg bestemte meg for å gjøre noe ordentlig siden jeg var blitt eldre, så jeg leide ett mål jord på gården der jeg bodde. Dette jordstykket lå ned mot elva og var veldig godt egnet for å dyrke purre. Det ble en større jobb enn jeg hadde trodd på forhånd, men vi lærer av erfaringer. Planlegge, skrive log og føre regnskap var viktig når dommerne i foreningen skulle gi sin endelige dom til høsten. Alt skulle fremlegges sammen med produktene.

Ett mål var mye når jeg var alene om utplanting og luking. Samtidig deltok jeg i mye av det andre på gården, så det ble mye å gjøre denne sommeren, men jeg trivdes med de forskjellige gjøremålene.

Da høsten kom skulle mye skje på kort tid. Far var rådgiveren min sammen med lederne i foreningen, og de anbefalte meg å vente til jul med å selge produktene. Prisene var mye høyere da enn under innhøstingstiden. For at de skulle holde kvaliteten, måtte jeg jordslå dem. Dette betydde å legge dem i tørr jord i et kjølig og frostfritt rom.

Jeg fikk leie kjelleren under vognskjulet i låven. Dit fraktet jeg tørr jord sammen med purren og la dem tett i tett uten at hver plante kom i kontakt med hverandre. Slik skulle de ligge i nesten tre måneder før jeg skulle levere dem til Gartnerhallen.

Jeg plukket ut de seks flotteste som jeg tok med meg til årsmøtet i Beveren 4H der jeg laget en enkel utstilling. Kort fortalt fikk jeg førstepremie for topp produkter i en enkel utstilling og var en svært stolt purreprodusent. Planlegging, log og regnskap ble også godkjent til tross for at jeg ennå ikke hadde solgt produktene.

Det nærmet seg etter hvert jul og jeg fikk beskjed fra Gartnerhallen om at de nå ville ha purren min. Dermed var det ny innhøsting, denne gangen opp fra kjelleren under vognskjulet. Far kjørte dem inn til Gartnerhallen, mens jeg måtte rengjøre lagerrommet. Jorda måtte fylles i bøtter og løftes opp fra kjelleren slik at rommet ble slik det var før jeg tok det i bruk.

4H-oppgaven var ferdig og rett før jul kom pengene fra Gartnerhallen. Jeg regnet på timebetalingen og bestemte meg for at bonde ville jeg aldri bli. Til det var timebetalingen altfor liten.

En ting glemte jeg å fortelle. Mange år senere snakket jeg med far om dette året. ”Husker du at jeg brukte bilen til å hente purre og tørr jord? Jeg var ikke mer enn tretten år.” Far så på meg og svarte ikke, men det så ut som om han tenkte. Vi snakket aldri mer om dette.