Jeg har begynt å lese flere av de andre bloggene og tenker at dette jeg leser er viktig. Det er viktig å lese om andre og deres hverdag, fortalt med deres egne ord. I og med at de skriver det ned og deler sine opplevelser og erfaringer med andre, har dette stor effekt som egenterapi.

For oss som leser, har dette kunnskapsverdi. Slik har folk det og slik er verden. Dette gjør at vi unngår å bli sittende med tro på at alle har det omtrent som oss. Selvfølgelig vet jeg at det er forskjeller, sier vi, men ikke alltid hva slags forskjeller. ”Har dette noen nytte da?”, er det lett å spørre. Jeg vet ikke, men det utvider i hvert fall vår horisont og gjør at vi har mulighet til å tenke og reflektere.

Vi blir hver dag minnet om det som skjer på Haiti. ”Så fælt!”, sier vi og overfører noen kroner til en av hjelpeorganisasjonene. Dette gjør vi sjelden uten refleksjoner. Vi bestemmer oss for å støtte, velger en organisasjon og gjør betalingsoperasjonen. Tre operasjoner krever at vi reflekterer.

Stadig flytting i oppveksten har sine konsekvenser.

Jeg var tolv år da vi flyttet fra Ramnes og tilbake til Sem. Dette var tredje gangen vi flyttet. Mor og far hadde kjøpt en tomt på fem mål noen hundre meter fra der vi bodde første gangen vi kom til Sem. Nå skulle det tegnes og bygges hus. I tillegg ville far få plass til å være litt bonde ved siden av regnskaper, melke- og svinekontroll.

I byggeperioden leide vi en sidebygning på et gårdsbruk som tilhørte en av fars klienter. Leieprisen var fjøsstell annenhver helg om sommeren og tredjehver helg om vinteren. Her på gården ble vi boende i to år.

Gårdsbruket var av den tradisjonelle typen med kuer, griser, hester og høner, mens jorda ble brukt til grønnsaker, poteter og korn. Denne allsidige produksjonen gjorde at det skjedde noe hele året, og jeg trivdes med å være deltager i alt det som skjedde på gården.

Jeg begynte i den samme klassen på skolen der jeg hadde gått før vi flyttet til Ramnes. Jeg ble ønsket velkommen tilbake, men jeg merket på meg selv at jeg ikke tilhørte klassen på samme måten som klassekameratene mine gjorde. Jeg var merket av året i Ramnes. Det hadde gjort noe med meg, noe som jeg ikke klarte å sette navn på. Jeg lengtet tilbake tross den plagsomme pollenallergien, men jeg fant nye kamerater, mange flere enn i Ramnes, og det er disse kameratene jeg regner som mine ungdomskamerater.

Odd bodde nærmest. Han var ett år yngre enn meg. Håkon bodde nærmere Semsbyen og gikk i parallellklassen min, mens Tore bodde i Semsbyen og gikk i samme klasse som Odd. Vi fire holdt alltid sammen i de neste årene, helt til vi gradvis gikk hver vår vei i tjueårene, men da Inger Johanne og jeg giftet oss og hadde sølvbryllup var alle fire med koner selvfølgelige gjester.

Hva det er som får unger til å knyttes slik til hverandre, er jeg usikker på, men det er et faktum at jeg hadde lite å gjøre med klassen min i barneskolen. Det var vi fire som holdt sammen, på tvers av klasse og alder.

Men jeg begynte jeg å føle utferdstrang. Sem ga meg etter hvert en følelse av tvangstrøye. Det eneste som bant meg, var kameratene.

Ofte spurte læreren meg: ”Hva tenker du på nå, Terje?”. Da visste jeg at jeg hadde vært et helt annet sted i tankene mine. Hvor? Det husker jeg ikke nå. ”Er det grønt der du er nå, Terje?” Jeg husker disse kommentarene akkurat som det er i dag. Utferdstrangen var sterk. Drømmene om andre steder var sterke.

Etter at jeg ble såkalt voksen følte jeg meg mer sikker og tilfreds når jeg var andre steder enn der jeg bodde, og jeg følte at jeg ikke måtte bli for lenge på disse andre stedene. Da ville de bli de nye stengslene. Men det er en annen historie.

Når mor og broren min snakker om Sem, har jeg aldri følelsen av at jeg har bodd der. For meg er det kun minnet om kameratene som sitter igjen fra disse årene.

Stadig flytting i oppveksten har sine konsekvenser.