Fortsatt influensasyk. Dette er fjerde dagen. Tidligere kunne jeg sove meg frisk, og for femten år siden tok denne behandlingen som regel et døgn. Deretter var jeg i gang igjen. Klokken er seks om morgenen. Jeg sitter oppe siden jeg ikke orket ligge lenger. Jeg hører Inger Johanne hoste fra soverommet. Hun sover fortsatt. I går sa hun at hun er på vei til å bli bedre.

Det er merkelig dette med influensa. Vi slutter å røke. Vi spiser mindre og riktigere mat. Vi trener mer. Etter hvert som vi blir eldre blir immuniteten vår stadig bedre siden vi har hatt en drøss av smittsomme sykdommer uten at dette har plaget oss nevneverdig. Allikevel blir vi syke i lengre tid av gangen.

Mine foreldre var sjelden syke, og når de var syke var det som regel min far som hadde vært utsatt for et uhell.

Det er ikke bare enkelt å kjøre motorsykkel

Vi er i 1950 og far har søkt om kjøpetillatelse for bil. Han jobber som melkekontrollør for meieriet og svinekontrollør for slakteriet samt at han driver egen næring som regnskapsfører. På denne måten kan bøndene forholde seg til færre mennesker, og far tilbringer lenger tid på det enkelte gårdsbruket.

Klientene er for det meste på den andre siden av byen, men selv om han har langt å reise, er det er ikke lett å få denne kjøpetillatelsen. Det hadde vært lettere hvis han hadde akseptert tysk bil, men familien hans hadde hatt det vanskelig under krigen, så han ville ikke vite av noe som var tysk.

Motorsykkel var enklere å få tak i, så han bruker denne hele året, men en dag går det galt. Bussen foran stopper, men det gjør ikke han. Dermed blir han liggende noen måneder, først på sykehuset og deretter hjemme.

Min fetter, Jarle, kommer en dag på besøk. Han er noen år eldre enn meg og veldig interessert i hvordan hans onkel har ødelagt seg, og far forteller:

”Du skjønner, Jarle, at bussen stoppet for fort for meg, så da jeg så at dette ikke ville gå bra, tok jeg skikkelig tak i styret og løftet forhjulet slik at jeg kunne kjøre gjennom bakvinduet på bussen”. Jarle ser på far med store øyne, og far fortsetter: ”Det gikk greit å komme gjennom vinduet. Det gikk i stykker, og folk satt rolig i setene sine og det var heller ingen i midtgangen i bussen, så jeg kjørte gjennom hele bussen”. Jarles øyne blir større og munnen åpner seg: ”Men hvordan ødela du deg da, onkel”? Far forteller videre: ”Jo, du skjønner, Jarle, bremsene på motorsykkelen ble ødelagt da jeg kjørte gjennom bakruta, så da jeg skjønte at jeg ikke fikk stoppet den inne i bussen, ga jeg gass slik at jeg kunne sprenge frontruta og komme ut der, og det var da jeg traff veien foran bussen at det gikk galt”. Jarle bare måper: ”Du er gæern du onkel”.

Dette er historien omtrent slik mor fortalte meg den. Jeg var bare tre år og husker bare at far lå på sofaen i stuen med gipset bein.