Første juledag. Julaftenen 2009 med jentene, mor og bror Roar er over. Inger Johanne og jeg sov til klokken ti. Isabelle var allerede oppe. Sofia kom opp litt etter oss, og nå klokken halv to er hun allerede ute av huset på vei hjem til seg selv før hun reiser videre til Kanariøyene i morgen. Isabelle kjører henne til bussen.

Etter sluddværet i går har vi nå fått lett snø. Jeg sitter foran TV’en og følger programmet om Bergensbanen der vi har passert Finse.

Ikke trente jeg i går og heller ikke i dag, men det er jo jul, så da så.

Akkurat nå kommer Isabelle tilbake etter å ha kjørt Sofia til bussen. Det snør fortsatt.

Min nye røde sykkel og brukkne armer.

Alle barn måtte lære å sykle og dette gjaldt også meg. Jeg var vel omtrent fem år da jeg fikk ny sykkel. Den var ny, ubrukt og rød. Det var ikke alle som fikk ny sykkel. Jon Eddy hadde allerede lært å sykle, men han hadde fått en brukt en.

Jeg var som tidligere antydet ikke den flinkeste til å kontrollere min egen korpus, og det ble ikke noe lettere når jeg samtidig skulle balansere dette tohjuls kjøretøyet. Mens mor løp ved siden av sykkelen for å gi den støtte når jeg var i total ubalanse, konsentrerte jeg meg om å tråkke, styre og samtidig holde den oppreist. Det gikk i siksak og med mye fall og gråt, men til slutt hadde jeg kontroll. Jeg tror mor var like glad som meg den dagen og dermed var jeg verdensmester, i alle fall i eget hode.

Avstandene ble mye kortere. Jeg syklet overalt. Det å gå var en ikke-sak. Jeg ble flinkere og flinkere i hvert fall i egne øyne, og en dag ville jeg utfordre meg selv. Semsbakken var en bakke som gikk fra Semstoppen der tante Svanhild bodde sammen med onkel Hans, min fetter Tor og kusine Wenche. Bakken var bratt og i bunnen svingte veien mot venstre. Jeg skulle la sykkelen trille, uten å tråkke og med lukkede øyne. Samtidig skulle jeg svinge fram og tilbake fra side til side. Det skulle bli spennende, tenkte jeg. Jeg startet på toppen, lukket øynene og begynte svingeprosedyren. Dette gikk jammen fint, tenkte jeg. Det gikk fortere og fortere. Plutselig lå jeg i veien og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Jeg hadde skrubbsår både her og der, og armen var litt vond.

Jeg satte meg på sykkelen igjen og syklet hjem der mormor stelte sårene mine og hadde på plaster der det trengtes. Utpå ettermiddagen kom mor hjem slik at jeg fikk fortalt om dagens store hendelse.

Noen dager senere ba hun meg plutselig å stå stille. Hun så undersøkende på meg og armen min. ”Den ene armen din er jo ikke lik den andre”, sa hun og dermed ble det legebesøk der Høstmark undersøkte meg. Han fortalte at jeg hadde brukket armen, og at dette måtte ordnes på sykehuset i Tønsberg. Der sa de at den var begynt å gro, så den måtte brekkes opp igjen. Jeg fikk en oransje maske over nesen min, og da jeg våknet hadde jeg fått en hvit gipset arm. Det var stas når folk spurte om hva jeg hadde gjort, så det var ikke uten nytte at jeg hadde prøvd Semsbakken med øynene lukket, men det var jo litt dumt at sykkelen måtte stå parkert noen uker.

Det er ikke alltid lett å lære, og sykkelen ga meg mange utfordringer. Noen år senere, jeg var vel i tolvårsalderen, gikk det galt igjen. Vi var noen kamerater som syklet om kapp. Jeg lå i teten, mistet balansen, og dermed ble armen min overkjørt av en av de andre. Jeg husker at armen ble nummen der jeg lå på asfalten, og dermed skjedde det mye rundt meg.

Uhellet skjedde på Ramnesveien på Sem, og jeg fikk raskt assistanse fra damen som bodde i det store hvite huset rett ved der det skjedde. Kort tid etter kom mor kjørende og damen i det store huset satte seg i baksetet med meg. Jeg så på armen som var veldig skeiv, og det stakk noen hvite pinner ut fra huden. Legen som undersøkte meg sa at det var beina i armen. De hadde brukket som en vidjekvist og stakk ut gjennom huden, sa han.

Denne gangen ble jeg liggende på sykehuset en ukes tid, og deretter gikk jeg mange uker med gips fra overarmen og helt ut til hånden. Da gipsen ble fjernet, fikk jeg ikke rettet ut albuen. Dermed gikk det flere uker med trening før den var i orden igjen. ”Galne hunder får revet skinn”, sa en av medpasientene mine. Jeg lå på voksenavdeling, fordi det var smittsom sykdom på barneavdelingen.

Neste gang armen brakk, var jeg femti år. Jeg malte huset og hadde dårlig tid, fordi vi skulle i grillselskap hos familien Lastein. Jeg falt av stillaset og ned på asfalten en liten meter ned. Jeg kjente igjen den numne følelsen og visste at armen var brukket, denne gangen ved håndleddet. Det ble tre netter på sykehuset og noen uker på sofaen. Vi drev den gangen vårt eget firma, så jeg måtte ut på kundebesøk, men heldigvis hadde jeg Inger Johanne som tilbød seg å være privatsjåfør.