”Pass dere for Nøkken”, sa mor alltid, og alle de andre på gården nikket bekreftende.

Nedenfor gården til mormor og morfar gikk det en åpen bekk for nesten seksti år siden. Jeg kjørte fra Borgheim til Bergan over Volden for et par år siden, og da var bekken nesten gjenvokst, men den gangen var den som sagt en åpen bekk som fristet alle oss unge.

Jon Eddy, tremenningen min, var en av dem som ikke brydde seg om sånne advarsler. Han sa bare: ”Vi får jo bare juling, Terje”.

Jeg kan ikke huske at jeg fikk juling, men Jon Eddy fikk nok noen ”lusinger”. Tante Erna var ganske resolutt og lite åpen for å diskutere, så denne såkalt julingen var Jon Eddy ganske vant med. Morfar pleide å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, sørget tante Erna for å slå dem ned igjen. Derfor var jeg høyere enn Jon Eddy selv om han var ett år eldre enn meg.

Siden Jon Eddy var eldre enn meg, var det han som bestemte hva vi skulle gjøre, så bekken fikk stadig besøk av oss to. Og plutselig en dag så vi Nøkken og løp det vi kunne. Oppover jordene og til det trygge tunet mellom huset og låven.

En slik oppdagelse kunne vi ikke holde hemmelig, men vi fortalte det ikke til tante Erna med bakgrunn i Jon Eddys ”vi får jo bare juling”.

En av de voksne på gården ble med oss ned for å se på denne underlige skapningen. ”Det er jo bare en død flyndre”, sa han og gikk alene opp igjen. Jon Eddy så på meg med et lurt glimt. Han var jo stadig ute og fisket med onkel Kristian, faren sin, så hvorfor så ikke han at det var en flyndre? Jeg bestemte meg for at Jon Eddy hadde rett. Dette var Nøkken og dermed basta. Han var jo tross alt eldre enn meg, og de voksne hadde vel ikke alltid rett?

<a href=»http://www.blogglisten.no»><img src=»http://www.blogglisten.no/count?id=11930&#8243; alt=»Blogglisten» /></a>