Onkel Paul var den morsomme av mine onkler. Han fant alltid på mye rart og må ha vært god kunde hos ”Skøyer’n” som var en morobutikk i Tønsberg.

I et selskap hjemme plasserer han en liten oppblåsbar blære under tallerkenen til onkel Arne. Denne styrer han via en tynn gummislange som i andre enden var utstyrt med en annen blære som han kan presse sammen slik at luften passerer gjennom slangen og inn i blæren under onkel Arnes tallerken. Dermed kan han få tallerkenen til å løfte på seg.

Som vanlig blir det etter middag servert det de kaller ”sinna vann” som er en pjolter av vann, brennevin og sukker. Onkel Arne blir som naturlig er, litt animert. Da begynner onkel Paul å klemme på blæren – ganske forsiktig. Onkel Arne ser på tallerkenen, blunker litt og smiler litt tvungent til de andre rundt bordet. Onkel Paul venter til han ser at onkel Arne rynker brynene, mens han ser på tallerkenen sin. Da pumper han igjen og tallerkenen løfter på seg på nytt. Onkel Arne blir litt blek, sier nei takk til påfyll av ”sinna vann” og ber om rent vann i stedet. Jeg ser ansiktet hans for meg ennå. Han sitter blek, men fattet og niholder på tallerkenen slik at den ikke skal røre på seg mer.

Den dristigste av onkel Pauls påfunn skjedde en julaften da hele familien var samlet hos mormor og morfar. De hadde da startet utstyrsbutikken i Florsgate i Sandefjord og flyttet til Kamfjordgaten også i Sandefjord. Jeg husker at morfar satt i den dype stolen sin med vinduet bak seg, mens alle prater og vi barnebarna leker på gulvet.

Onkel Paul har gjort et nytt besøk hos ”Skøyer’n” og kjøpt noen små eksplosiver. En av disse har han klart å få plassert inne i en av morfars sigarer. Sigaren har han plassert på lokket av sigarkassen slik at morfar velger denne først.

Dette er etter middagen og morfar sitter med en pjolter i den ene hånden og sigaren i den andre. Vi hører eksplosjonen og ser mot morfar. Han sitter like rolig som han pleier. Sigaren har brukket og den ytterste delen henger ned nitti grader i forhold til resten. Morfar snur seg, ser på onkel Paul, og sier med sin islandsk-norske aksent: ”Dette var ingen god spøk, Paul”. Dermed legger han fra seg sigaren, tar opp en ny og tenner denne.

”Hver eneste dag fikk Paul meg til å le – minst en gang”, fortalte tante Martha for kort tid siden. ”Han var en god mann å være gift med”.