Nå er jeg ferdig med historien om da vi gikk Samariaravinen i september i år.

Planene var egentlig å fortsette med min livshistorie, men så ble jeg svært så opptatt av diskusjonen rundt antall sykmeldte som øker så kollosalt.

Jeg skulle likt å vite hvilken aldersgruppe som har økt mest, i hvilke bransjer og hva som er årsakene. Jeg er nemlig en av disse langtidssykmeldte. Jeg som nesten aldri har tatt ut sykedager før jeg fylte seksti år.

Her er min historie:

Tror vi på påstanden om at medarbeidere raskere sykmelder seg?

Og tror vi på påstanden om at medarbeidere er latere?

Eller tror vi på påstanden om at medarbeidere tåler mindre enn før?

Jeg reagerer når jeg hører alle disse påstandene.

Derfor vil jeg fortelle min historie. Historien om å være ansatt i en bedrift der eierne i sitt jag etter mer penger i egen pung, bruker medarbeiderne som et virkemiddel for å oppnå dette.

Jeg ble ansatt i dette firmaet for nær syv år siden som selger etter å ha jobbet som selger, salgssjef, markedssjef og daglig leder i fire forskjellige bedrifter.

Jeg startet som telefonselger etter å ha drevet eget firma i noen år, fordi jeg begynte å bli sliten av lange dager og mye reising. Etter knapt ett år ble jeg bedt om å tre inn i en nyopprettet stilling som salgssjef. Jeg sa nei til dette siden jeg hadde opparbeidet en god kundeportefølje uten å ha personalansvar hvilket var svært behagelig. Dessverre lot jeg meg overtale av eierne og måtte levere fra meg kundeporteføljen.

Noen turbulente år fulgte, blant annet fordi firmaets eiere ble hengt ut som ”Grådige pengeinnsamlere”. Dette medførte misnøye blant telefonselgerne som trodde de hovedsakelig jobbet for viktige humanitære formål.

Etter få år måtte daglig leder slutte, og en av eierne kom inn som ny daglig leder. Noen få måneder senere ble jeg sagt opp fra stillingen som salgssjef, og svarte med å kontakte advokat. Dermed ble oppsigelsen trukket tilbake, og jeg fortsatte som salgssjef i navnet, men aksepterte å jobbe som selger.

Etter nye måneder ble jeg syk av en kombinasjon av astma og sterk forkjølelse, men etter tre uker var jeg tilbake. Kort tid etter mottok jeg permisjonsvarsel med beskjed om at jeg kunne gå permittert i ett år og deretter bli oppsagt på grunn av økonomiske årsaker.

”Heldigvis” ble jeg ikke frisk og legen fortsatte sykmeldingen. Samtidig trakk firmaet permisjonsvarselet tilbake etter anmodning fra meg, men jeg fikk beskjed om at denne ville komme når jeg ble frisk.

Jeg er sekstito år gammel og vet av erfaring at det er uhyre vanskelig å få jobb andre steder siden jeg er i en ”uheldig” alder og i tillegg har astma.

Jeg var altså sekstien år gammel når jeg fikk den første oppsigelsen. Bedriften hadde på samme tid et overskudd på nær seks millioner som de to eierne delte seg imellom. Samtidig har daglig leder en millionlønn, altså omtrent samme lønn som statsministeren. Dette er de såkalte vanskelige økonomiske årsakene.

Jeg er ganske sikker på at mange andre sykmeldte har sine spesielle historier som årsak til hvorfor de ble syke. Hos meg var det ”grådige eiere” som ikke tar ansvar for sine egne medarbeidere, men hele tiden vurderer alt i forhold til sin egen pengepung som aldri blir stor nok.