Dårlig kost og mye krangel på Syd-Georgia de første årene.

Snøskred tok tre menneskeliv, matbu og fyrhus i 1911.

89-årig hvalfanger frisker opp gamle minner.

Johan Olavesen Rastad, født 2.8.1863 på Sjue i Høyjord, forteller:

• Jeg tjente på Svindsholt i Ramnes til jeg var tjueen år. Fra den tid ble det hvalfangst fra 1884 til 1937.
• Fra 1884 til 1905 var jeg med bestyrer Marcus Bull – seinere Jacob Dessen og Lars Iversen på hvalfangst ved Sørvær i Vest-Finnmark, der en fanget finn-, knøl- og seihval. Selskapet hadde to hvalbåter Finn og Frøy. De som eide selskapet var baker Hvistendahl, Thv. Bruu, prost Beilegård, Rød på Tjøme med flere. Det gikk ikke særlig bra. Da Lars Iversen ble bestyrer i 1900 søkte han å åke på fangsten ved å få tak i en slepebåt, skyte blåhval ved Bjørnøya og slepe den til Finnmark, men slepet var seksti mil lang og hvalen ble for gammel. I 1905 ble hvalen fredet i Finnmark.

Skredet tok tre mann.

Fra 1906 tok Rastad hyre hos Salvesen, var en sesong ved en landstasjon i Nord Shetland og ett år ved Færøyene, og i 1909 dro han til Syd-Georgia hvor han var med å anlegge stasjonen Leith Harbour under bestyrer Nicolai Henriksen. Stasjonen ble bygget innunder et fjell, og det var uheldig. Under vinteren 1911/1912 kom det et snøskred som tok både fyrhuset og provianthuset, og skredet tok også tre mann. Stasjonen ble så flyttet ut på sletten hvor den siden har ligget.

Kamp om fotballplassen.

Rastad forteller at mannskapet på stasjonen var en blanding av nordmenn, svensker, engelskmenn og søramerikanere, og de siste var svært hissige av seg. Det ble mye strid om bruken av fotballplassen, og der var det både slossing og knivstikking for å få brukt plassen. Men det jenket seg etter hvert, takket være formann Andersen som hadde godt lag med folka.

En stri mann.

Bestyrer Henriksen var en stri mann å ha å gjøre med, og det ble mange konflikter mellom ham og hvalfangerne. I 1913 gikk det så vidt at det ble total streik 4-5 dager. Årsaken var at en del mannskaper som ikke var vant med å arbeide i all slags vær, nektet å gå i arbeid under et stort uvær, og det tålte ikke bestyreren. Han forlangte at alle mann skulle ut. Da han kom stormende inn i brakka for å kunngjøre dette, ble han møtt med et regn av alle slags småting som mannskapene hadde hatt i ei bøtte og heist opp over døra slik at den veltet ned innholdet ned over Henriksen. Spenningen utartet til at der ble erklært streik og i den måtte alle mann delta, enten de arbeidet ute eller inne. Det var en umiddelbar streik, for der var ingen fagorganisasjon på stasjonen. Det var skyld på begge sider, sa Rastad, som på den tiden hadde innearbeid og som ikke personlig var part i striden. Arbeiderne hadde valgt en komité til å forhandle med bestyreren, og de valgte seg ut en mann til å gå i «løvens hule», men bestyreren ville ikke forhandle. Det var da det ble streik.

Etter streiken ble det forhør av den engelske magistraten for Syd-Georgia, og han dømte 12-14 mann til å bli sendt hjem som straff for streiken.

Ensformig kost.

Rastad forteller at i den første tid på hvalfangst (og med det menes mange år) var det preservert mat nesten til enhver tid. Vi hadde til og med tørkede poteter. Vi hadde på Leith flinke kokker, men de hadde så lite å variere kosten med at den ble ensformig. På de andre stasjonene Husvik og Grytvika fikk folka Beri-Beri av den ensformige kosten som ikke var riktig sammensatt, men det slapp vi på Leith.

En bedre ånd.

Henriksen var bestyrer til 1920, og det var nesten alltid urolig mellom bestyrer og mannskaper. Det var særlig forståelsen av hyrekontrakten og lønningene det gjaldt, men også alminnelige arbeidsforhold.

Johan Rastad har vært mer enn femtito sesonger på hvalfangst. Han forteller at han aven og tell overvintret, og når vi spør nærmere om dette, forteller han at han overvintret 1910, 12, 14 og fra 1915 til 1919 var han ikke fra stasjonen. Det var fire overvintringer over ett. Også siden har han overvintret en del ganger.

I 1921 besluttet han å ta et hvileår, men han ble i mars 1922 budsendt for å være med bestyrer Henriksen og ta opp igjen den tidligere stasjonen på Nord Shetland. Da han hadde vært der i tre måneder, fikk han orde om å reise hjem og derfra til Syd-Georgia med en gang. Det var ikke mulig å få hvile.

Hjemme på skomakerkrakken.

Johan Rastad som nå er 89 år gammel, er en behersket beretter og hans hvalfangerliv har flytt rolig, hvis en skal tro det han ikke sier. Han har helt fra han sluttet i 1937, syttifire år gammel, drevet med skomakeri, og enda den dag i dag sitter han aven og til på skomakerkrakken og syr beksøm på gammel vis med syl og tråd og kraft i neven. Når kona er dårlig (hun er nittito) gjør han alt arbeid i huset også, og han ta regelmessige turer til byen for å ordne sine saker og ting.

Storstreiken på Leith.

Om storstreiken på Leith i 1913, ble det gitt en annen versjon av forhistorien enn den Rastad forteller. I mai 1913 fortalte to Vestfoldgutter til Social-Demokraten at de sammen med femten andre – nordmenn og svensker –  var dømt av magistraten på Syd Georgia til landsforvisning på grunn av streiken på Leith. De fortalte at der høsten 1912 ble dannet en arbeiderforening på Leith Harbour, og det var denne foreningen som 22.mars 1913 gikk til streik. Årsaken var at bestyrer Henriksen presset fire unggutter som var forhyrt som tørkegutter til å arbeide som fullvoksne tørkere og for gutt-betaling, det vil si femti kroner måneden og ett øre av fatet. Bestyreren hadde etter streiken rapportert saken til den engelske magistraten som holdt til Grytvika, og han tok bestyrerens parti og dømte sytten mann til landsforvisning, og de ble sendt hjem med første båt. De kom til Norge en av de første dagene i mai. Da de kom til Tønsberg for å få oppgjør av hyreagent Bollæren, nektet han utbetaling, og de måtte forberede seg på rettsak for å få pengene sine.

Vi har forelagt denne gamle beretningen for Rastad. Han kan ikke akkurat huske mer enn det han har fortalt om årsaken til streiken, men innrømmer at slik som bestyreren var, kan det godt tenkes at det også var lønnsstrider med i årsaken. Han benekter at der ble dannet organisasjon på Leith det året. Det ville han ha husket, mener han. Organisasjonen kom først i 1935.