søndag 20. juli 2025

Nå snakkes det igjen om at det er så mange som «sykmelder seg» her i Norge. Sykmelder seg, tenker jeg. Det er vel egentlig legene som sykmelder sine pasienter.

Det kan hende at det er som noen leger sier, at pasientene presser på, og at det er noen leger som gir seg, selv om de synes det er galt, men det er til syvende og sist legen som beslutter om pasienten bør sykmeldes.

Og da kommer vi tilbake til årsaken til for hvorfor pasientene vil sykmeldes.

I eldre dager her i Vestfold, var det populært å be om sykmelding når makrellstimene kom inn til kysten vår. Denne sykmeldingen ble av mange kalt «makrellsyken», men den varte jo ganske så kort, bare så lenge makrellstimene var mulig å lokalisere, og kanskje legene også var opptatt av denne makrellen? Kanskje de også fikk del i denne kortvarige makrellperioden. Hvem vet?

I Sverige er de så mye flinkere enn oss, sier noen politikere.

Da bortsett fra i innvandrerpolitikken. Sier de samme politikerne. Allikevel har de mye mindre sykefravær, sier de, og det betyr vel da også blant innvandrerne, altså innvandrere som bor i Sverige. Eller er jeg helt på viddene?

Og så tenker jeg at arbeidsledigheten er jo mye høyere i Sverige.

Tross det at de er så mye flinkere. Kanskje dette også har noe med det å be om sykemelding å gjøre. I tillegg har de kanskje heller ikke så gode økonomiske vilkår i sykemeldingsperioden, men dette vet jeg heller ingen ting om.

Og kanskje svenske arbeidsgivere er flinkere med sine medarbeidere?

Med blant annet trivsel. I hvert fall hadde vi mye svensk faglitteratur om dette temaet da jeg gikk på Stiftelsen Markedsføringsskolen på Økern.

Jeg har tre erfaringer med norske arbeidsgivere.

1. Jeg var ung og nyutdannet og hadde min første faste jobb på landjorda, som selger for et firma som hadde fire selgere som delte landet oss imellom. Etter fire år fikk bedriften ny eier som i en lunsj sier at han godt kunne tenke seg færre av disse gamle selgerne. Så etter et halvt år hadde tre av oss fått oss nye jobber. God behandling av en arbeidsgiver? Kanskje ikke det, men veldig effektivt.

• Mange år senere. Jeg var markedssjef i et engrosfirma og ble ansatt for å omstille bedriften til nytt marked. Etter fem år i samme jobb lå oppsigelsen på skrivebordet mitt. Ingen annen årsak enn om-organisering. Jeg kontaktet advokat og etter noen forhandlinger fikk jeg et greit sluttoppgjør. Hva med min stilling? Den fikk eierens sønn. God behandling av en arbeidsgiver? Eller kanskje det med sønnen var årsaken fra begynnelsen? Noen tid senere hadde jeg eget firma og besøkte min gamle bedrift for å kjøpe et eller annet. Min gamle sjef ba meg opp på kontoret sitt for å ta en kopp kaffe og en prat, og det var under denne praten han sa at uten meg hadde de ikke klart å overleve. Det var jo derfor du ble ansatt, sa han da. Jeg svarte ikke noe på det.

• Enda mange år senere. Jeg var over seksti år, hadde avviklet eget firma og jobbet som telefonselger. Etter et par år ble jeg spurt om jeg ville ha en nyopprettet stilling som salgssjef. Jeg var i utgangspunktet ikke spesielt interessert, men etter ytterlige en forespørsel fra eierne, sa jeg ja takk, men jeg måtte gi fra meg min kundeportefølje som jeg selv hadde bygget opp. Et halvt år senere ble min sjef syk, og jeg ble invitert inn til samtale med en av eierne. Der ble jeg bedt om å sykmelde meg og deretter søke om arbeidsavklaringspenger og deretter pensjon. Jeg svarte at jeg godt kunne fortsette som selger, men fikk klar beskjed om at kundeporteføljen var overført til en annen selger. Grei behandling av en arbeidsgiver?

Dette er tre erfaringer, og jeg vet at mange har opplevd lignende og verre situasjoner. Om norske arbeidsgivere er verre eller bedre enn andre lands arbeidsgivere, vet jeg ikke, men at noen arbeidsgivere burde vært flinkere til å behandle sine medarbeidere, er jeg ganske sikker på.