Tankbåten Thorsholm på atten tusen tonn som elvebåt (1966-1968).

• «Er tankbåter fulle av olje egentlig egnet for å trafikkere elver langt inn i Afrika og Amerika?»

Vi satt og pratet om miljø og mulig oljeforurensning i Barentshavet og andre steder med rike fiskeforekomster da jeg fortalte om alle de stedene vi var med Thorsholm uten å tenke på hva som ville skje hvis noe gikk galt. Galt gikk det kanskje noen ganger, for noen, uten at jeg vet noe om det, men det var bare frykten for den amerikanske kystvakten som det ble snakket om.

• «Tenk om det hadde skjedd noe slik at den oljen dere hadde om bord hadde rent ut i den elven dere var i?»

Det var en av de fiskeglade som spurte, og jeg ble sittende å tenke. Bonny River i Afrika med det fiskerike Nigerdeltaet og brede, flotte Hudson River som rant ut i New York City. Jeg husker at vi snakket om risikoen for uhell med oljeutslipp, men det var bare de mulige bøtene vi snakket om, ikke miljøet og ikke fisken, og at Shell BP vel ville betale seg ut av eventuelle uhell.

Port Harcourt i Bonny River i Nigeria.

Vi fikk telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt, og dermed var det opp med kartene og mye messeprat om dette stedet som jeg aldri hadde hørt om.

Det viste seg å være i Nigeria, langt oppe i Bonny River som starter nede i Nigerdeltaet, der det var en begynnende krigstilstand mellom det selvoppnevnte Biafra og Nigeria.

Dermed smilte alle; det var krigsrisikotillegg i vente. Spørsmålet var bare hvilken prosentsats. Etter å ha sjekket med rederiet, fikk vi beskjed om at dette var en liten borgerkrig, så vi fikk bare hundre prosent d.v.s. dobbelt lønn.

Allerede et par år senere herjet sulten i Biafra, og vi husker vel alle betegnelsen Biafrabarn om de utmagrede barna med struttende mager. Jeg var da i marinen og søkte meg nedover til sambandstjeneste etter å ha hørt om behovet på radioen. Men det er en annen historie.

Så tilbake til Nigeria og Bonny River. Først måtte vi innom Lagos for å få los og offentlig tillatelse til å gå inn i området. Deretter gikk vi nedover langs kysten og inn i Nigerdeltaet der vi fant munningen til Bonny River som viste seg å være en svært smal elv. Mange steder var det så grunt at vi måtte øke farten for å komme over. Jeg husker rykkene i båten de gangene vi sneiet bunnen. Tregreinene hang over båten slik at vi mange steder ikke så himmelen.  Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broa hadde fått navnet Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.

Halvveis oppe i elven skiftet vi los. Den nye losen var engelsk og hadde bodd i Nigeria i mange år. Han hadde lys blå nesten gjennomsiktige øyne, omtrent som Peter O’Toole. Skipperen var ikke helt trygg på ham, siden han drakk gin hele tiden. Han sa at han måtte ha dette p.g.a. malariaen.

Etter mange timers reise la vi til ved elvebredden. Båten ble fortøyd, oljeslanger ble koblet til og kort tid etterpå strømmet det jungelfolk om bord, jungelfolk som solgte bananer og en type krem som ikke luktet godt, men som var bra for huden, sa de, og da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.