Så var det å søke jobb (1966).

Så dagen satte jeg i gang. Jeg hadde fått vite at den vanlige måten å få jobb på, var å oppsøke rederikontorene, så jeg tok bussen inn til byen. Jeg hadde ikke tenkt på hvor disse kontorene var, men jeg hadde sett to av dem i den nedre bydelen.

Jeg oppsøkte dem begge, men de hadde bare noen få båter og ingen ledige jobber, så jeg reiste hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta toget til Sandefjord dagen etter. De fleste av dem jeg hadde gått sammen med på skolen, hadde fortalt om Thor Dahl og Anders Jahre, så jeg spurte meg fram.

Helt nederst ved havna lå et stort bygg. På taket så jeg navnet «AS THOR DAHL».

Jeg gikk langs bygningen i retning av kaikanten og fant en liten dør der jeg leste det samme navnet. Jeg åpnet den. Inn til venstre så jeg navnet Eivind Andersen. Det var et reisebyrå. Foran meg gikk en bratt trapp oppover. Et stykke oppe snudde den etthundreogåtti grader. Jeg fulgte den rundt svingen til den endte en etasje lenger oppe i en gang.

Til høyre så jeg en dør. På den leste jeg: «THOR DAHL MANNSKAPSAVDELINGEN».

Jeg banket på, men ingen svarte, så jeg åpnet døren. Innenfor så jeg en høy disk og bak den et stort åpent kontor med to skrivebord. I et glassbur til høyre satt en mann som jeg antok var sjefen.

Bare et av skrivebordene var bemannet i det store rommet. Mannen som satt der reiste seg opp og kom bort til disken der jeg sto. Han spurte om han kunne hjelpe meg. 

«Jeg søker jobb som radiotelegrafist», hørte jeg meg selv si.

Det var litt skremmende. Jeg hadde aldri vært på et så stort kontor tidligere. Både bygningen og dette kontoret ga et gedigent og skremmende inntrykk.

«Jeg heter Martin Liverød», sa mannen. «Har du vært ute før?» 

Jeg svarte benektende, og rakte fram sertifikatet og CV’en min. Han smilte, tok imot og sa: «Et øyeblikk». 

Han gikk inn til mannen inne i glassburet. De pratet litt sammen. Døren var oppe, så jeg hørte at han i glassburet sa: «Vi sender’n til Fredrik».

Mannen som kalte seg Martin Liverød kom tilbake, åpnet en del av disken, og tok meg i hånden. 

«Vær så god og kom inn», sa han. Han gikk foran og inn en døråpning til venstre. Der så jeg en salonggruppe. «Vær så god og sitt», sa han. «Har du lyst på kaffe?» Jeg svarte takknemlig: «Ja takk».

Nå startet intervjuet. Han spurte om hvor jeg bodde, hva mor og far gjorde og hva jeg hadde gjort tidligere.

Senere oppdaget jeg at rederiet fungerte som om alle var i samme familie. Mens vi satt der, kom mange innom bare for å prate og drikke kaffe. Uten at jeg merket overgangen følte jeg meg med ett som en del av en stor familie.

Liverød begynte å snakke: «Jeg heter Martin», sa han, «og har seilt i mange år som radiooffiser. Helt fra den tiden det bare het radiotelegrafist. Etter hvert fikk vi offiserstatus og flere plikter som regnskaper, velferd og diverse kontorarbeid.  Fredrik er om bord i en tankbåt og jobber vanligvis her på kontoret, men han er ute en liten tur for å holde sertifikatet vedlike. Nå vil han hjem, så det passer godt at du kom nå». 

Han sa dette på en måte som gjorde at jeg følte at jeg hørte til og alltid hadde gjort det. Så gikk han over til å fortelle litt om rederiet som hadde over tjue båter. Tankbåter og stykkgodsbåter som gikk i linjefart forskjellige steder på verdenshavene.

«Den båten du skal om bord på», sa han, «har kinesisk mannskap med norske offiserer».

Jeg slukte ordene hans. Dette ble mer og mer spennende. Han viste bilder fra MT THORSHOLM som båten het.

Etter en god time mente han at vi måtte begynne å jobbe. «Vent litt her», sa han og gikk tilbake til skrivebordet sitt. Der bladde han gjennom papirene mine, mens han tok noen telefoner. Så kom han tilbake.

«Jeg har bestilt time hos sjømannslegen, pass hos politiet og time hos den amerikanske ambassaden i Oslo. Du blir plukket opp der du bor, av en bil som vi har bestilt. Du blir ikke alene. Han som du skal reise sammen med, overstyrmann Rolf Døvik, blir også med. Alt må være klart i løpet av en uke. Dere flyr til Boston om fjorten dager. Nå er det bare å sette i gang. Sjømannslegen først».

Han fortalte hvor alt var, og at jeg måtte komme ned på kontoret igjen når jeg hadde vært hos legen og politiet.

Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg mistet mye av fotfeste i tilværelsen da vi flyttet fra Nøtterøy, og jeg har fortsatt en slags «hjemmefølelse» når jeg kjører rundt på øya. Senere har jeg hatt problemer med å finne denne igjen, men ombord i en eller annen båt var alltid «hjemme» for meg. Uansett, da jeg kom ut fra mannskapskontoret i Thor Dahl, tenkte jeg at nå var alt i gang, men dette forteller jeg om senere.