Flatbonningen ble født og døde på Smørberg.

Flatbonningen ble sjøsatt i juni 1960. Jeg var tretten år. Far stilte bilen og biltaket til disposisjon og kjørte fartøyet til Smørberg som var vår nærmeste strand. Der ventet kameratene. Vi kom ikke helt ned til stranden med bilen, men spreke gutter ordnet biffen. En gutt i hvert hjørne var nok. Vi prøveløftet først. Ja, dette skulle gå fint. Vi så på hverandre og telte til tre – en to tre og løft. Etter et kvarters tid sto vi ved vannkanten med flatbonningen mellom oss.

«Tror du den flyter?»

«Klart det, tror ikke du?»

Vi ble stående og se på flatbonningen og deretter på vannet.

«Hvem skal være først?»

Produsenten er en selvfølge. En av de andre melder seg som andreroer. Båten er bred, så vi må være to; en på hver side med hver sin padleåre. Vi tar tak i hjørnene foran og trekker den ut på vannet.

«Jøss», sier en av de som står inne på stranda, «den flyter jo».

Jeg ser at han er litt misunnelig på oss som skal prøve først.

Jeg tenker litt og foreslår: «Kanskje vi skal prøve med alle fire oppi samtidig?»

Jeg ser at ansiktene forandrer seg. Alle stråler og skravla starter. Det er morsomt å gjøre kameratene glade. I løpet av sekunder er vi flere meter fra land med alle oppi.

Den sommeren var vi sjelden i vannet uten at båten var med. Vi brukte den som badebåt og som hjelpebåt når vi svømte over til Ramberg på den andre siden av Vestfjorden.

Far hadde spurt bonden som hadde eng på den ene siden av stranda om jeg kunne ha båten der; på den andre siden av steingjerdet som skilte stranda fra jordene. Der kunne den ligge sikkert uten at noen andre brukte den.

Høsten kom og flatbonningen ble lagt opp for vinteren. Jeg la den på skrå mot steingjerdet og strakk en gammel presenning over. Noen store grantrær dekket alt med greinene sine, og der lå den sikkert uten risiko for å bli ødelagt.

En ny sommer kom, og fartøyet var på nytt i drift. Etter hvert ble det flere og flere som fikk bruke den og ikke alltid lå den slik den skulle. Noen la den bare rett på bakken med bunnen i været med tilje og årer under. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert. En dag fikk jeg telefon fra bonden. Han fortalte at en av kuene hadde tråkket tvers gjennom bunnen.

Sankt Hans aften året etter gjorde den nytte for seg på en annen måte. Den ble sidestøtte for bålet. Jeg var ikke der; hadde liksom tatt farvel med den da jeg fikk se vraket etter kutråkket.