Da jeg ble holdt fanget i det gamle grisehuset.

Flytteprosessen fra Nøtterøy til Sem husker jeg lite av, jeg hadde nok med å venne meg til et nytt sted å bo og det å søke etter nye kamerater.

Leiligheten var fin der den lå i annen etasje med utsikt over Sørlandske Hovedvei, det som senere ble E18.

Vertskapet, herr og fru Ellefsen, var veldig hyggelige og lette å bli kjent med. De hadde to døtre, Venke og May Liss og en sønn som het Hans. Alle var like greie som foreldrene.

Det var kort vei til grensa mot Stokke, men noe lengre til skolen som lå på den andre siden av Semsbyen, et navn som mange kjente til når de kom nordfra og skulle til Sørlandet. Det var gjerne der de stoppet for å proviantere, så sommertrafikken var merkbar når vi skulle i butikken.

I nabolaget var det flere å leke med, men alle var yngre enn meg. Det var først da jeg begynte på skolen, i annen klasse, at jeg ble kjent med unger på min egen alder, men ingen ble det vi kaller kamerater. Til det bodde vi for langt fra hverandre. I klassemiljøet var det derimot lett å bli kjent, men det var bare en av dem som bodde i vårt område, en hyggelig gutt som het Ragnar. Mellom der han bodde og der jeg bodde, ble jeg også kjent med en som het Torfinn. Han var ett år yngre enn meg, og moren hans skrøt av at jeg lærte ham å lese. «Ellers hadde han aldri lært det», sa hun, og jeg følte meg ganske så stolt da jeg fikk høre av andre at hun hadde sagt det.

Det var to klasser i mitt trinn, a og b, og klassene var delt opp slik at de som gikk i den andre klassen, bodde i sentrum, mens nesten alle som gikk i min klasse bodde utenfor sentrum. Det betydde at mine klassekamerater bodde langt fra hverandre, noe som igjen betød at det bare var i klassemiljøet vi var sammen. Etter skoletiden så vi hverandre lite.

Av læreren ble jeg tidlig kalt en drømmer, noe mor fortalte etter foreldremøtene. Jeg var mye bortreist i tankene og ble ofte sittende å se ut av vinduet uten å følge spesielt godt med, men siden jeg var ganske skoleflink, gjorde det ikke så veldig mye, mente læreren.

I fritiden var jeg ofte opptatt med lekser og lesing av bøker som jeg lånte på biblioteket i byen. I området der vi bodde var én familie ganske mange. Alle kom fra den gården som de fleste hustomtene var skilt ut fra og hadde samme etternavn. Noen av dem kom jeg godt i kontakt med, følte jeg, men uansett så var jeg innflytter, og en dag bestemte de seg for at jeg skulle tas.

Jeg husker at jeg ble bundet til en stolpe i et gammelt og nå ubrukt grisehus. Der ble jeg pisket med myke kvister. Ikke så hardt, tror jeg, men allikevel nok til at jeg kjente det. Jeg hadde lært at gutter ikke skulle skrike, så det droppet jeg. Jeg bare tidde stille og gikk inn i min egen tankeboble uten å se på dem, og til slutt dro de, mens jeg ble stående bundet.

Langt utpå kvelden, etter noen timer hørte jeg noen voksne stemmer som ropte navnet mitt. Noen ganger nær og andre ganger lenger fra. Jeg tror jeg sovnet litt mens jeg sto der, og plutselig gikk døra opp.

Jeg lekte ikke mer i det området, men senere hørte jeg mor fortelle far at årsaken til at jeg ble fanget i grisehuset, var at jeg snakket så pent. Altså var det dialektforskjellene mellom Sem og Nøtterøy, som laget et kunstig motsetningsforhold mellom dem og meg.

Jeg tror jeg følte meg litt bortkommen i de tre årene som vi bodde hos Ellefsen-familien. Jeg savnet Solli og det å ha storfamilien rundt meg, selv om vi ikke var sammen hver dag.