Sånn begynte det. Mitt liv. I alle fall sånn jeg husker det.
Det første jeg husker av det som skjedde etter at jeg ble født, var et vaskevannsfat, en hjørnebenk til å sitte på og mange vinduer.
Senere har jeg blitt fortalt at vi bodde på glassverandaen hos mormor og morfar den første sommeren, jeg ble født første juni, før vi flyttet et hakk inn i huset, til stua der mormor og morfar hadde selskaper. Da høsten kom, ble det fort for kaldt i glassverandaen, for kaldt til at vi kunne bo der.
Seinere på året, far var på hvalfangst på kokeriet Balaena, fikk mor ved hjelp av resten av familien, tilbud om leilighet på Kjøle, Kjøle – Wikipedia. Mormor og morfar hadde leietagere i annen etasje og da valgte de å flytte til leiligheten på Kjøle sånn at vi kunne flytte opp i annen etasje hos mormor og morfar.
Mormors og morfars navn var Olufine og Svend Paulsen. Olufine kom fra Kaldnes rett ved ubåtstasjonen Teie ubåtstasjon – Wikipedia der oldemor og oldefar holdt hus.
Morfar kom opprinnelig fra Island som blindpassasjer på ei frakteskute. Han var da femten år og ble tatt hånd om av min oldemor og oldefar, og giftet seg seinere med en av døtrene i huset, altså Olufine som er min mormor. Men dette kommer vi inn på seinere.
Huset til mormor og morfar lå og ligger fortsatt i Natvallveien på Nøtterøy. En vei som fører fra Semsveien til Kirkeveien. For de som liker å lese kart.
Nærmeste nabo var mine tremenninger, Ole Robert og Jon Eddy, og det er Jon Eddy som ble min bestekamerat før vi begynte på skolen. Og det var sammen med ham at jeg lærte førskoletiden å kjenne.
Jon Eddy var en vilter krabat og gjorde alt det som var ulovlig å gjøre for oss unger. Standarduttrykket hans var: «Det æ’kke fali, Terje, vi får bare juling».
Jeg visst ikke hva juling var, men jeg hadde sett riskvisten over brødskuffen hos Jon Eddy og Ole Robert. Og den ble visst brukt flittig, etter det morfar sa.
Jon Eddy var ikke høy, heller ganske lav, og morfar brukt også å si at hver gang Jon Eddy vokser en centimeter, slår Erna den ned igjen.
Erna var tante Erna som var datter til mormors søster. Ei svært populær dame for oss ungene. For hun var ikke så nøye på ting og tang. Så dette med juling, tok jeg ikke så tungt. Men tante Erna var kraftig og kunne nok ta nødvendige grep når Jon Eddy var urolig som verst som for eksempel når Ole Robert kastet kniven mot Jon Eddy.
Historien var sånn at mor og jeg stadig var innom tante Erna. Mannen hennes, onkel Kristian, var ikke så mye til stede sånn som jeg husker det. Hvalfanger om vinteren og mye fisking om sommeren. Men tilbake til historien om da tante Erna bøyde kniven i nevene sine.
Som sagt så var mor og jeg på kaffebesøk, noe som var vanlig mellom våre to bosteder, siden de lå så nær hverandre. Jon Eddy og Ole Robert var i annen etasje der de hadde sitt rom.
«Hva er dette for noe», spurte mor da hun så en speiderkniv som lå på kjøkkenbenken. Den var bøyd som en hestesko. «Jo, det skal jeg fortelle deg», svarte tante Erna, og så fortalte hun at Ole Robert og Jon Eddy hadde kranglet. Og etter en stund ble det ganske så stille, og da ble tante urolig, for «stille» var det sjelden at det var mellom de to. Hun gikk ut av huset for å sjekke situasjonen, og da så hun at Jon Eddy sto stille med ryggen mot døra til skjulet. Noen centimeter fra ansiktet hans sto speiderkniven i treverket. I vinduet i annen etasje til huset, så hun Ole Robert, og skjønte fort at han hadde kastet kniven mot Jon Eddy. Tante røsket den løs fra skjulveggen og mellom sine to nevner bøyde hun kniven til den så ut som en U eller hestesko. «Frykt gir krefter», sa tante Erna.
- Det kommer mer seinere –
