onsdag 24. januar 2024

Under seksdagerskrigen i 1967

sto jeg om bord i MT THORSHOLM. Vi var på vei gjennom Suezkanalen sydover da krigen brøt ut og kanalen ble stengt. Dermed ble vi liggende inne i kanalen i Great Bitter Lake i syv døgn, inntil kanalmyndighetene synes det var sikkert nok til å slippe oss videre.

Losen informerte oss om situasjonen. At det var israelske jagerfly som bombet de egyptiske jagerflyplassene. Han var egyptisk og likte ikke det som skjedde, og vi for vår del var veldig forsiktig med å vise hva vi mente.

Som nordmenn og etterkrigsbarn flest heiet vi på israelerne sånn vi hadde gjort fra vi var født. For oss var israelere og jøder det samme. Det var dem som ble herjet med før og under krigen, stort sett av alle nasjoner. Og nå hadde de sin egen nasjon der frihet, likhet og brorskap var det viktigste, og at de med dyktighet hadde gjort landet levelig for alle. Og ikke minst demokratisk. Sånn tenkte i alle fall jeg og de fleste av de etterkrigsbarna jeg kjente.

Da er det svært skuffende å lære at oppførselen til de som står bak landet Israel siden de fikk tildelt det, oppfører seg mot palestinere nesten like ille som nazistene oppførte seg mot jødene før og under krigen.

Men så tenker jeg, kan deres oppførsel være et resultat av det verdens jøder har opplevd gjennom flere hundre år? At trangen til et eget land er så sterk at de skyver vekk alle som har bodd i området i generasjoner. Selv om de må gjøre dette med vold.

Vi vet hva de nå i disse dager gjør med palestinerne i Gaza og hva israelske bosettere gjør med palestinere på Vestbredden, men at de har holdt på denne herjingen med palestinerne siden de fikk tilgang til det palestinske landområdet, er relativt nytt for meg.

Boka til Odd Karsten Tveit har åpnet øynene mine. Jeg har nå lest nesten ett hundre sider og blir nesten syk av råttenskapen som Israels myndigheter står bak. Jeg anbefaler med dette boka «PALESTINA, ISRAELS RAN, VÅRT SVIK».

Resten er hentet fra boka Palestina, Israels ran, Vårt svik av Odd Karsten Tveit: