onsdag 20. desember 2023

Det er morgen

og været ser svært bra ut her på Mo med varmegrader. Frokosten er fortært, oppvaskmaskinen er tømt, håndklær er vasket og sengetøyvask er i gang, og nå hiver jeg meg snart på mopping av gulvene. Ellers venter jeg på beskjed om når jeg kan hente Inger Johanne fra sykehuset i Tønsberg med rengjort bil. Den ordnet jeg i går da jeg kom hjem. Ikke manuelt, men bensinstasjonene har flotte vaskemaskiner som ordner alt.

Og rett etter at moppingen og støvsugingen var over, klokka var snaut tolv, ringte telefonen. Det var Inger Johanne som rapporterte at hun var klar for henting, og noen minutter seinere var jeg på vei til sykehuset.

Den dama som ventet på meg utenfor nevrologisk resepsjon, var en annen en den dama jeg forlot i går, og opplagt la hun i vei mot heisen. Uten staver og uten subbende gange. Dette var forskjell. Som natt og dag.

I går kveld

så og hørte jeg programmet med Tine Thing Helseth, denne fantastiske trompetisten i sine forskjellige miljøer, fra lille Risør til store New York der hun også er stor i sitt rette miljø der borte.

Jeg var en av mange nordmenn som ble betatt av hennes trompetspill i en talentkonkurranse tidlig på 2000-tallet, og nå, etter gårsdagens TV-program, vet vi at hun kan så mye mer. Fra det å synge til andres spill til det å sette sammen programmet for Risør Kammermusikkfestival.

Det er godt at hun kom seg etter kreftangrepet.