Årene 1966-1968.

Stemningen om bord i Thorsholm var stort sett veldig bra. Jeg skriver «stort sett», fordi vi hadde tre tilfeller med kineserne, og noen kalte dette mytteri, hvilket ikke var helt riktig slik jeg opplevde dem.

Alle tilfellene oppsto fordi vi ikke alltid forsto kinesernes tenkemåte. En gang nektet de å gjøre jobben sin og bevæpnet seg meg det de kunne finne, hovedsakelig verktøy, spisekniver og gafler.

Årsaken en gang var at airconditionsystemet hadde sluttet å fungere i bygningen akterut, mens den fungerte midtskips.  Dette opplevde de som urettferdig, og protesterte ved å samle seg på stormbrua som gikk mellom bygningene. De sto i klynger og oppførte seg svært truende. Skipperen gjorde klart skytevåpnene som vi var godt utstyrt med, men disse ble ikke brukt. Opprøret ble i stedet løst ved at maskinsjefen som var svært stor av vekst, løp som en sint okse gjennom flokken slik at de måtte hoppe vekk. Dermed «mistet de ansikt», og flokken løste seg opp.

En annen gang var det prinsippet «one man one job» som gjaldt. Det måttet nemlig åtte besetningsmedlemmer til for å løfte noen meter av en oljeslange på grunn av tyngden. Dermed mente de at det måtte åtte personer til for å gjøre en helt annen og mindre jobb som å skru opp åtte muttere på et mannlokk ned til en av tankene. Mannlokket dekket et hull som var stort nok til at en mann kunne komme gjennom. Dette opprøret løste seg ganske enkelt ved at skipperen godtok kravet, og dermed ble det til at en av kineserne skrudde, mens de syv andre sto bøyd over og så på.

En tredje gang var årsaken at rederiet hadde kjøpt inn nytt sengetøy til alle kineserne, men ikke til den hjemsendte greaserkokken som jeg har fortalt om tidligere. Da den nye greaserkokken kom om bord måtte han bruke et av de gamle sengesettene, og dette opplevde alle kineserne som urettferdig og stilte seg som tidligere opp på stormbrua bevæpnet med spisebestikk. Dette tilfellet ble også løst ved at skipperen godtok kravet og kjøpte nytt sengetøy til alle sammen. Det var uansett en liten pris for å ha det rolig om bord.

Ettertanker:

Jeg har forsøkt å finne bilder av kineserne, men finner bare ett, og det av Cheung Cheung Po, en kvartermester som jeg snakket mye med. Han sto om bord for å skaffe penger til å kjøpe kona si fra hennes foreldre. Kanskje dette forteller mer om hvordan vi betraktet kineserne. Ikke minst når vi brukte dette eiendomsuttrykket «våre kinesere». Vi var nok ikke kommet særlig langt når det gjaldt respekt for andre folkegrupper enn våre egne, og hvem var våre egne?