Dagen etter at jeg første gangen var inne i skolebygningen på Haugar, stilte jeg opp på nytt sammen med et tredvetalls mulige radiooffiserer. Plakater viste veien til klasserommet der det skulle skje, og oppe i annen etasje ble vi stående å småprate med hverandre, ganske fraværende. Alle tenkte på prøven. Noen få hadde vært ute på sjøen tidligere, men de fleste kom rett fra skolebenken.

Endelig kom en tett og korpulent kar gående i retning mot oss. Vi trakk oss til siden slik at han kunne komme frem til døren som førte inn til rommet der vi skulle vise om vi var dyktige nok til å bestå skolens mål som var å skaffe nok radiooffiserer til handelsflåten.

Alt gikk enkelt og raskt. Vi satte oss ved hver vår pult, fikk informasjon om at vi fikk jobbe i fire timer. Innenfor den tiden skulle besvarelsen være levert.

«De som ikke har levert besvarelsen innenfor de fire timene, får ikke godkjent besvarelsen», sa han, og la til: «Resultatene finner dere oppslått utenfor døren her oppe klokken ni om to dager».

Dermed delte han ut oppgavene og sa: «Vær så god!»

Det var alt. Jeg tok ingen sjanse, jobbet det jeg kunne og leverte besvarelsen etter tre og en halv time, gikk ut og reiste hjem uten å snakke med noen.

De to dagene gikk svært sent, men endelig var dagen der, og klokken ni var jeg på plass på Haugar utenfor døren der vi hadde besvart opptaksprøven.

Jeg fant raskt navnet mitt og leste «BESTÅTT». 

Lenger nede leste jeg: «Oppmøte mandag klokken ni for dere som har fått BESTÅTT».

Neste gang forteller jeg om skoleopplevelsen på Tønsberg Navigasjonsskoles Radioavdeling som skolelinjen het.