Kapitel 28 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Som jeg tidligere har fortalt, betalte vi ingen husleie, men assisterte som fjøsrøktere annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren. En krone per fjøsstell var min betaling. Jeg mener å huske at en kinoforestilling på bygdekinoen på Seheim kostet syttifem øre, så betalingen var vel ikke så dårlig. Dessuten likte jeg jo godt dette fjøsstellet da, spesielt om vinteren når kuene var varme og kuldegraden stakk utenfor fjøset.

Fjøsstellet startet med måking av møkka ned i møkkarenna, og derfra skjøv vi alt ned i åpningen til gjødselkjelleren. Dette var min jobb, mens far ordnet med melkemaskinene. Deretter var det å strø med sagmugg slik at det ble triveligere forhold i båsene. Dette var fars jobb, alt mens jeg brukte greip for å få fram fór fra siloen og opp i ei trillebår. Deretter skulle dette fóret opp i det langsgående trauet som kuene åt fra. Deretter helte far kraftfór opp i det våte og sleipe fóret fra siloen.

Når melkemaskinene hadde gjort jobben sin og beholderne var fulle av melk, måtte den hvite væsken siles og helles over i melkedunkene som skulle ned til melkerampen nede ved veien rett ved Lensberg Mølle.

Fulle melkedunker er tunge, og til det brukte vi traktoren eller den lille lastebilen, og etter hvert fikk jeg lov til å kjøre dem ned til melkerampen alene. Dunkene skulle over lasteplanet til rampa, noe som var skikkelig tungt og heldigvis mistet jeg aldri dunkene.

Når dette var unnagjort, hadde jeg gjort jobben min og kunne ta helg, hvis jeg da ikke skulle være med på kveldsstellet, men som oftest slapp jeg unna denne biten.

En dag fortalte Johan at de skulle sette kalv på ei ku med naturmetoden.

«Du må komme og se når oksen kommer», sa Johan. «Det blir en svær forestilling».

Dette ville jeg selvfølgelig oppleve. Noen hadde gjerdet inn et lite område bak stallen, og der skulle alt går for seg.

Jeg husker at vi ventet og ventet, og endelig kom en lastebil med en diger okse på lasteplanen. Det store dyret ble geleidet ned en bred lem med mye pusting og pesing, og inn i det inngjerdede området der kua ventet, men da den fikk seg den utvalgte kua, skjedde det ingen ting. Den bare sto og skulte på henne som skulle bli mora til kalven, og kua var helt uinteressert i han som skulle bestige henne. Hun sto bare og åt på noe høy som var satt fram.

Men han som eide oksen visste råd og begynte å tirre okselemmet som ganske snart begynte å ese og ble større og større inntil innehaveren begynte å snøfte og nærme seg bakenden på kua før den gikk opp på to bein og kastet forkroppen opp på den etende kua. Så måtte det hjelp til, både med å løfte unna kuhalen og med å styre okselemmet inn dit det skulle, og plutselig var det hele over.

«Nå får vi bare håpe», sa okseeieren.

I det jeg skriver dette, kommer jeg på en historie med vår eldste datter som fikk høre at dagmammaen skulle ha barn.

«Åh, repliserte hun, har de pult da?»

Inger Johanne, kona mi, kvakk til: «Det er vel ikke akkurat det ordet vi bruker».

«Åh», svarte den fremmelige fireåringen, «har de parra da?»

Inger Johanne måtte korrigere på nytt og fortalte at det ordet bare brukes om dyr.

«Ja, men da vet jeg ikke hva det heter», klaget vår datter som alltid ville vite alt om alt.