Ett år etter at Jon Eddy hadde begynt på skolen, var det min tur. Jeg husker godt at Bjørn Bjønnes og jeg skulle gå til skolen sammen den første skoledagen vår uten foreldre. Hvem som hadde avtalt dette, husker jeg ikke, men Bjørn som kom fra Bjønnesgården som lå på en høyde bak butikken til Finn i Vollen, sto en dag på veien ovenfor tunet på gården der jeg bodde. Vi hadde begge nye klær, men der ble også alle likheter borte. Bjørn var i hvert fall ett hode høyere enn meg, med lyst krøllete hår og mye kraftigere og skikkelig blid.

Fru Østby var læreren vår og stemmen hennes var høy og kommanderende.

«Terje!», hørte jeg hver dag når jeg ble skjøvet ut av oppstillingsrekka før vi marsjerte inn i klasserommet. Det var som regel Odd fra Kjøpmannskjær som sto bak dyttingen. Han hadde funnet ut at fru Østby hadde fokusert blikket sitt på meg, så uten å bli sett dyttet han meg sidelengs ut av rekka. Og dermed fikk han de andre i klassen til å le. De visste godt hvem som var ansvarlig.

Ann Kristin Helgesen var stjerna for meg. Penere jente hadde jeg aldri sett. Hun hadde fregner og var like blid som Bjørn, og jeg var forelsket for første gang i mitt liv. Moren og faren hennes hadde butikk i Kirkeveien mellom skolen og Borgheim. Jeg traff henne igjen mange år senere da jeg gikk på Tønsberg Handel- og Kontorlærlingeskole i Aulaen på Vestfold Fylkesmuseum, og hun var like blid som tidligere.

I løpet av det første skoleåret ble det klart at mormor og morfar skulle flytte til Sandefjord for å starte en utstyrsbutikk der. Fra før hadde tante Lorry som var mors søster og onkel Arne en tilsvarende butikk i Tønsberg, og dessuten jobbet onkel Arne som agent for en importør og grossist av den slags varer.

Gården skulle mors bror overta, mors bror som også het Arne. Han var gift med tante Edith og de hadde en datter som het Greta. Hun er en av mine mange kusiner.

Jeg husker at mor og far fortalte at vi skulle flytte til Sem, noe som var «på landet» på den andre siden av byen og i den regionen der far jobbet mest. Der skulle vi bo i en leilighet i annen etasje akkurat som vi gjorde hos mormor og morfar, og far ville kunne komme hjem nesten hver kveld, fordi det var i det distriktet han besøkte gårdene som melkekontrollør, og i tillegg hadde han da også begynte å føre gårdsregnskaper for bøndene.

Broren min, Roar, hadde også blitt født, ett år før vi flyttet. Det var litt stas med denne lille broren, og for ham var det jo viktig at far var mer hjemme, nå som mor hadde to stykker å passe på. Mormor og morfar skulle jo flytte til Sandefjord.

Og jeg skulle bytte skole fra lille Skjerve skole på Nøtterøy til store Sem skole langt ute på landet. Ganske skummelt, husker jeg.