Butikken vår var «Finn i Vollen». Når mor handlet, behøvde hun ikke betale for varene. Alt som ble kjøpt, ble skrevet ned i en bok, og når mor og far fikk lønning ble varene betalt.

Butikken var spennende med alt det rare som fantes i hyllene bak ryggen til Finn som sto der i den blå frakken sin og smilte, men det mest spennende for meg, var det vi kalte kandissukker. Det var noen store brune glassaktige klumper som hang sammen ved hjelp av hyssing, og når noen bestilte noen gram av disse klumpene, halte han dem opp fra en kasse bak disken, hentet en hammer og slo dem i stykker på disken før han veide opp noen få biter som han la i en hvit pose som var spiss i bunnen.

Jeg fikk lite av dette kandissukkeret, fordi far var redd for at tennene mine skulle råtne bort eller at jeg skulle få sukkersyke, noe hans onkel Kristian i Oslo hadde, men Donald Duck fikk jeg hver onsdag, og det var det ikke alle som fikk.

Jeg fikk også appelsiner når far fikk kjøpt disse gule saftige fruktene i Friscokiosken rett ved bussholdeplassen, og noen ganger kom han hjem med ei hel kasse, og da var det fest.

En hendelse husker jeg godt. Det var lørdag og lørdagsbarnetimen. Mor og far satt på divanen med meg stående mellom seg, og vi spiste appelsiner. Det vil si at mor og far skrelte appelsinene, delte dem opp i båter og fóret meg med disse båtene. Plutselig fikk jeg ikke puste. Dette husker jeg, men heller ikke mer.

Mange år seinere fortalte mor at jeg var helt slapp da hun forsøkte å fiske opp en appelsinbåt som hadde satt seg fast i pusterøret mitt, uten at hun fikk det til. Så forsøkte hun å dytte appelsinbåten ned, men heller ikke dette nyttet. Til slutt tok far meg i beina, løftet meg opp med hodet ned, ristet meg, og «plopp» så kom appelsinbåten opp.

Nå, mange år seinere, vet vi at løsningen er å plassere ungen med ryggen mot den voksne og presse brystet hans/hennes fort sammen slik at lufta blir presset ut som et «poff».