Kapitel 81 – Velferdstur til Kautokeino

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

Dette hendte i 1969:

• Klokken 21.17.42 norsk tid søndag 20.juli 1969 satte månelandingsfartøyet Eagle fra Apollo 11 seg forsiktig ned på månens overflate. Mennesker hadde for første gang landet på et annet himmellegeme.

Tre måneder tidligere og noen dager før vi skulle forlate Alta kom det forespørsel fra velferdsoffiseren om det var interesse for en tur til Kautokeino. Mange av oss ble opprømte over et slikt tilbud. Ingen hadde noe forhold til dem som bodde på vidda innenfor Alta. Vi visste at Kautokeino var samisk, og de eneste samene jeg hadde sett var på en tur nordover til Trøndelag da vi besøkte en samisk utstillingsleir et eller annet sted på veien.

Vi så for oss eksotiske samejenter som kom strømmende mot oss når vi ankom. Kautokeino var et sted langt utenfor våre erfaringsområder, og ingen ville på forhånd gi oss et bilde av hvordan det var der inne.

Før vi reiste ble vi informert om samenes tradisjoner og anmodet om å vise respekt for deres private områder.

Bussen var full, og vi benyttet samme veien som jeg hadde brukt få dager tidligere da jeg fulgte min dansepartner et stykke på vei. Vi kom til stedet der jeg hadde snudd og gått tilbake til båten, og derfra skulle det bare være et par kaffekok videre til der hun bodde. Jeg søkte med blikket etter hus, men uansett hvor godt jeg søkte, så jeg ingen bebyggelse. Jeg snudde meg mot sidemannen min som også hadde sett etter mulige bosteder.

• «Ikke noe hus på min side!»

 Hun måtte ha vært ei hulder som hadde forsvunnet ut i intet, og etter hvert som jeg tenkte og så henne for meg, så ble hun vakrere og vakrere for mitt indre blikk.

• «Sånn må det ha vært»,tenkte jeg.

Kautokeino neste.

Det var med forbauselse vi gikk ut av bussen utenfor hotellet. Vi så et stort hus. Det var hotellet. Vi så noen få småhus spredt rundt omkring og oppe i høyden et merkelig hus.

• «Det må være han tyske sølvsmeden som har slått seg ned her oppe», sier jeg til han jeg går sammen med. «Han lager visst sølvsmykker til samenes folkedrakter».

Vi gikk dit, så på noen smykker, snakket med ei ung jente som jobbet der og gikk videre. Vi trasket formålsløst rundt. Jeg ble stadig mer skuffet. Det jeg så harmonerte ikke med det jeg hadde forventet. Ikke et menneske å se.

• «Hei, se der!»

Det var en av våre kolleger som ropte slik at alle snudde seg i den retningen han pekte. Vi så et par skikkelser som forsvant hurtig inn i et hus.

• «De er visst redde for oss?» undret en annen seg.
• «Hvorfor det?», svarer en tredje. «Vi er da ikke farlige hæ, hæ, hæ».

Jeg tenkte at det ikke var så rart. En femti seters buss full av uniformerte og støyende ungdommer. Vi var jo flere enn dem som bodde i de få husene her. De måtte jo føle seg helt overkjørte.

To av oss gikk en tur for oss selv. Vi hadde funnet ut at vi muligens forstyrret idyllen her ute på vidda.

• «Hvordan ville du likt at en haug likt kledde mennesker hadde travet inn på dine fredelige enemerker?»
• «Og det er sikkert ikke bare oss som kommer hit på denne måten».

Vi gikk sakte nedover gata eller veien der husene lå spredt utover, akkurat som om de hadde blitt drysset ut av et fly.

Stemningen i bussen var mye roligere på returen.

Hovedveien gjennom Kautokeino