Kapitel 71 – Haakonsvern i Bergen (juni til august 1968).

Kapitel 71 – Haakonsvern i Bergen (juni til august 1968).

Farvel Madla. Farvel rekruttskole. Jeg skal aldri se deg igjen. I to måneder hadde jeg holdt meg innenfor portene. De pliktige aktivitetene hadde tatt mesteparten av tiden, og resten hadde jeg brukt til trening og på språklaboratoriet.

Nå sto radioskolen på Haakonsvern for tur, men først skulle jeg hjem til Langerød på Sem på ni dagers permisjon. Det var juni måned og tid for sommersko i stedet for rekruttskolens støvler. Jeg husker godt at jeg gikk ned mot Semsbyen. Jeg var i kjempeform etter all treningen på rekruttskolen, og alt var bare herlig. Kameratene holdt på med sitt, så det ble ikke mange turer på byen, men ni dager gikk fort, og snart satt jeg på toget på vei til Bergen og Haakonsvern.

Jeg skulle bli en av dem som kunne håndtere det mest hemmelige i marinen og måtte derfor bli sikkerhetsklarert for «top secret» og få lov til å bruke den kompliserte kryptograferingsmaskinen med navnet som vi ikke en gang fikk lov til å uttale.

Bergen sommeren 1968 var en fantastisk tid. En sommer uten det berømte Bergenregnet; bare nydelig vær som dessverre forårsaket vannmangel i hele området; også på brakkene våre.

Unge mennesker våkner akkurat som blomstene og får kjærester. Så også jeg. En søt ung dame fra bydelen oppunder fjellet ville være kjæreste med en ung marinegast.

På skolen lærte vi om sjøforsvarets radiokommunikasjon og kryptografering. Vi lærte om å være anonyme og unngå å røpe det vi jobbet med. Vi lærte om at selv våre nærmeste kunne være spioner for fremmede makter. Vi lærte at vi aldri måtte snakke om det vi gjorde. Vi lærte at våre fiender og marinens etterretning alltid kunne være i nærheten av der vi var, og hvis vi ble tatt i å snakke om det hemmelige, var det bare rett ut for å koste asfalten på Haakonsvern.

Denne sommeren var vi også opptatt av det som skjedde i Biafra i Nigeria. Om sultende Biafra-barn og den største sivile matvarehjelpen i historien, med ledelse fra Sverige.

Et år tidligere var jeg med Thorsholm oppe i Biafra, i Bonny River i Nigerdeltaet, og jeg følte at jeg burde hjelpe. I radioen hørte jeg at det trengtes radiofolk der nede. Radiofolk som skulle hjelpe flyene som kom med matvarer. Jeg snakker med en medelev om dette, og sammen gikk vi opp til det vi populært kalte «Pentagon» som var hovedkvarteret på Haakonsvern. Vi gikk opp dit for å søke om å få avtjene verneplikten vår i Afrika. Avslaget kom raskt.

  • «Med så mye usikkerhet vi har i Europa, så er dette uaktuelt», er det eneste svaret vi fikk.

Radioskolen på Håkonsvern i Bergen gikk raskt unna. Etter to måneder på skolebenken ble jeg tildelt tjeneste på minesveiperen KNM Vosso.

  • «Ni elleve Rønning»,hørte jeg da vi sto oppstilt etter eksamen. «Du skal til annen minesveiperskvadron første divisjon. Båten heter Vosso. Ni elleve Rønning, tre av».

Jeg tenkte at dette var litt tøft.

  • «Forventet levetid i strid om bord på minesveiperne er særdeles kort», sa en av lærerne, «og radiotelegrafistene er spesielt utsatt. Når minesveiperne er aktive, hender det ofte at ei mine eksploderer under båten, slik at båten blir kastet opp i luften, og det er når den faller ned i vannet igjen at hodet kan bli knust oppunder dekk, fordi båten faller raskere enn soldaten. Derfor er hjelmen viktig, også i radiorommet», sa læreren.

Vi var unge alle sammen, og jo farligere det ble presentert, desto mer spennende var det. Det var mye snakk om krigssituasjoner, for det var jo det skolen skulle forberede oss til.

Det var klart andre mål for status i marinen enn i det sivile liv, og uniformene ga oss fellesskapsfølelse og gjorde at vi tenkte ganske likt.

Jeg var ledende menig. Alle som dro med seg sitt sivile fag over til militærtjenesten ble ledende. Dette ga også status, men enda viktigere, vanlige menige måtte være om bord klokken tolv om natten, mens vi som var ledende menige og hadde rød krone på armen, kunne være ute til klokken syv om morgenen. Dessuten hadde vi en krone mer i lønn per dag. Mens vanlige menige hadde seks kroner, hadde vi syv kroner. En halv liter øl kostet fem kroner, så en krone ekstra per dag, betydde over en halv liter øl mer per dag.

Jeg hadde ennå ikke sett hvordan en minesveiper så ut, og da jeg kom ned til kaia og fant den lille båten gjemt bak en stor fregatt, ble forventningene sterkt redusert. Den smale grå båten med brobygningen som en høy kloss litt foran midtskipet virket ikke imponerende. Jeg hadde fått beskjed om å melde meg for vakthavende offiser som ville gi meg videre instrukser, men noen vakthavende offiser fant jeg ikke, bare en kvartermester som sa hei og viste meg døren inn i det lille overbygget der det var full aktivitet med rengjøring. Det myldret av gaster i hvite t-skjorter med blå kant rundt halsen og marinens arbeidsbukser, og alle var utstyrt med kluter og bøtter. En flaggkvartermester dukket opp fra intet og satte øynene rett på meg. Jeg rev av meg marinecapsen og nikket bakover slik jeg hadde lært at jeg skulle gjøre innendørs og meldte:

  • «Ni elleve Rønning, nyutdannet radiotelegrafist, melder meg til tjeneste».

Han løftet på hodet sitt, gransket meg med et tvilende uttrykk.

  • «Vi har to radiooperatører, så du skal nok til en av de andre båtene. Stå her mens jeg sjekker dette med skipssjefen».

Dermed forsvant han inn i en smal gang til venstre for meg. Korridoren der jeg sto var knapt en meter bred, og et par tre meter lenger inn så jeg et langbord som gikk fra side til side og omtrent en meter lenger inn, så jeg sort hull som førte ned i noe jeg ikke kunne se. Jeg gikk et par skritt lenger inn og fant en åpning inn til venstre. Innenfor der var det et lite rom fullt av kasseroller og en ungdom på min alder i kokkeklær. Jeg skjønte at det måtte være byssa og kokken.

  • «Hei», sa han da jeg kikket inn. «Ny mann? Jeg er kokken og lager mat til førti mann på disse to kvadratmeterne. Imponerende, ikke sant?»

Jeg nikket og smilte mens jeg presenterte meg. Mer rakk jeg ikke før jeg ble avbrutt av en stemme:

  • «Hei du gnist!»

Det var flaggkvarten igjen.

  • «Du skal til Alta, den andre båten i divisjonen vår. Den kommer inn om et par uker. Finn deg ei ledig køye i forre banjer og sett i gang med å vaske. Sjefen inspiserer om et par timer».

Jeg fortsatte et par skritt forbi langbordet og så at det var et kort bord med plass til fire på den andre siden. En meter lenger inn var hullet som gikk ned i det rommet flaggkvarten kalte forre banjer. Jeg slapp skipssekken ned før jeg klatret etter. Det var mørkt der nede, men jeg kunne så vidt se at det var møblert med fire køyesøyler, hver med tre køyer i høyden og knappe halvmeteren luftrom mellom hver køye. Ved siden av trappa som jeg nettopp hadde klatret ned, var det små skap på omtrent førti ganger førti centimeter, og helt forut gikk det en stang fra side til side der det hang uniformsjakker. Jeg flyttet skipssekken innunder jakkene, la jakka mi over sekken, og returnerte opp til kokken som virket svært hyggelig, akkurat som kokker flest. Jeg var glad i mat og tenkte at det var best å holde meg på god fot med ham. Han viste meg hvor jeg kunne finne bøtte, vann og klut, og kort tid etter var jeg i gang med å hilse på mine nye skipskamerater som samtidig veiledet meg i min nye beskjeftigelse som rengjører.

  • «Vi bor trangt, men ubåtmannskapene har det trangere», fortalte en. «Her bor tolv mann i forre banjer og atten i aktre. Alle har sin egen køy. Offiserene har det ikke spesielt romslig de heller, men vi blir godt kjent med hverandre».
  • «Gaster!» 

Det var flaggkvartermesteren som dukket opp igjen. 

  • «Husk røra oppunder dekk. Sjefen sjekker alt, vet dere».

Da kvelden kom, var jeg blitt kjent med alle, bortsett fra dem som hadde permisjon siden båten lå i havn, og jeg ble snart vant til den uformelle tonen som ikke lignet på den vi hadde på rekruttskolen og radioskolen på Håkonsvern.

Etter knapt en uke gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. Offiserene på «Pentagon» hadde rett. Usikkerheten rådet.  Alle permisjoner ble inndratt, og vi forlot Bergen sammen med de fleste andre marinefartøyene. Vi skulle ligge gjemt inne i Lysefjorden inntil vi fikk videre beskjed.

Denne tiden ble svært ubehagelig. Vi fikk ingen nyheter utenom det som blir klarert av sjefen om bord. Det var ingen steder å gå i land, og båten var som sagt svært liten når vi tenker på hygienen.

Vi var tredve mennesker som hadde én dusj og to vasker på deling. Det verste var allikevel det å ikke vite noe om det som skjedde rundt om i verden. Om det hadde vært krig, ville ikke vi få vite noe om det. Vi lå bare der inne i fjorden inntil en fjellvegg. Slik gikk først én uke og deretter én uke til.

En morgen blir maskinene startet, og vi gikk tilbake til Haakonsvern der vi ble klargjort for aktiv tjeneste.

2020 01 18 - KNM ALTA

Minesveiperen KNM ALTA ligger under Akershus Festning som en del av Sjøforsvarsmuseet

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til Kapitel 71 – Haakonsvern i Bergen (juni til august 1968).

  1. Ragnar Eckholdt sier:

    Hei, Terje! Så levende og flott fortelling. Jeg gikk på Radar & Taktikk samtidig som du gikk Radioskolen. Jeg kom til marinens radarstasjon i Risør etter at vi var ferdig på Håkonsvern. Da russerne gikk inn i Tsjekkoslovakia fikk vi også permnekt. Var i gul beredskap i 2. mnd. Radaren var bemannet og gikk hele døgnet i de 2. mnd. Da jeg var på Madla var jeg i 7 kompani. Gamlebrakkene nede ved hovedporten. Vi seilte med «Gann» til Håkonsvern.

  2. Sturla Denstad sier:

    Hei, var ikke vi sammen på 60.r/o på Håkonsvern? Etter endt kurs havnet jeg på Nes Fort i 14 dager og deretter på minesveiperen «Sira».
    Hilsen Sturla Denstad. (Trønder) ☺

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s