Kapitel 43 – Den første tiden om bord i MT Thorsholm.

De første dagene til sjøs med MT Thorsholm var eventyrlige. Det var mye å bli kjent med. Både jobben og menneskene om bord.

Endelig kunne jeg kommunisere med radiostasjoner over hele verden. Utstyret om bord var gammelt, og dette krevde mer av meg enn det ville gjort med en nyere radiostasjon, men det var også enklere og slikt som gjorde arbeidet spennende.

Besetningen om bord besto av ti norske og førti kinesere fra Hongkong og Cantoon. De norske besto av skipper, overstyrmann, førstestyrmann, annenstyrmann, maskinsjef, førstemaskinist, annenmaskinist, kvarten, pumpemann og meg. Jeg var desidert den yngste. Kvarten var nærmest meg i alder med sine nærmere tretti år, mens resten var mye eldre, så jeg ble ganske raskt voksen i væremåte, men dette var om bord. Når vi kom til land endret dette seg raskt.

Jeg kom om bord som landkrabbe og dette ble markert. Jeg fikk raskt beskjed om at det var min jobb og «bekke monkey island”. Monkey island er dekket over broen og på Thorsholm som var en gammel båt, var dette belagt med teakplanker. For at vannet ikke skulle trenge ned mellom plankene, ble det brukt svart bekk som ble varmet opp og helt ned i fugene.

Jeg tok jobben alvorlig og utførte den etter god veiledning fra vakthavende styrmann. Etter noen måneder overhørte jeg en samtale mellom en av styrmennene og skipper’n. Sistnevnte mente at nå var spøken blitt for langvarig. Fra den dagen dobbeltsjekket jeg alltid med skipper’n når jeg fikk beskjed om å gjøre noe nytt.

De kineserne jeg husker best, var min boy Ip Man Ying som også var messemann i offisersmessa, stuerten som het Ha Hung Sang og en av kvartermesterne som het Cheung Cheung Po, en kar jeg snakket mye med. Han sto i jobb om bord for å få råd til å kjøpe ut kona si fra hennes familie.

Ip Man Ying var min boy som jeg hadde sammen med skipper’n. Han var seksti år og hadde en svært spesiell gange. Når han løftet beina startet han med et lite kneløft, ikke for høyt. Deretter ble foten skjøvet fremover, men ikke for langt. En gange som passet til flate gulv. Han hadde vært om bord i mange år og var sjelden i land, men passet på at jeg var riktig kledd når jeg skulle i land. Derfor tok han mesteparten av klærne mine ned til sin egen lugar og tildelte meg det han mente at jeg skulle ha på meg.

Da vi en høstdag kom til Montreal i Canada, og jeg skulle i land, hadde han lagt shorts og kortermet skjorte på køya mi. Det var vel rundt ti grader ute, så det var uaktuelt å gå i land i disse klærne. Samtidig visste jeg at han ville bli fryktelig fornærmet hvis jeg ba om andre klær, så jeg åpnet ventilene som er vinduene om bord i en båt. Dermed ble innetemperaturen nesten den samme som utetemperaturen. Da han kikket innom sto jeg i de tildelte klærne og hoppet og slo floke. Ip Man Ying smilte og forsvant, men kom raskt tilbake med varmere klær. På den måten unngikk jeg at han mistet ansikt, noe som var verre enn døden for våre kinesere.

Renholdet var det så som så med. Dørken i radiostasjonen var avlang og svært smal og dekket med ei lang rye. Ip Man Ying rengjorde denne på sin spesielle måte. Han brettet rya opp på langs, sopet støvet inn til bretten og deretter brettet han rya tilbake. Dette hadde sikkert pågått i flere år, så da jeg kom om bord, så rya ut som et langsgående fjell med fall på begge sider. På midten var det mykt å gå, men det var lett å snuble i fjellranden. Etter samtale med skipperen ble vi enige om at han skulle be Ip Man Ying stikke innom meg med te, og når jeg hørte subbingen hans, skulle jeg gjøre meg klar til å snuble i oppbyggingen på rya. Jeg så gjorde. Ip Man Ying smilte, nikket og forsvant. Kort etter kom han tilbake med kost og brett, brettet rya til side og fjernet det som lå under, og dermed var vi alle fornøyd.

Ip Man Ying var også messemann i offisersmessen. Der spiste alle vi norske unntatt skipper’n, overstyrmannen og chiefen. Chiefen er sjønavnet på maskinsjefen.

Jeg var tidlig ute til mitt første måltid i messa som besto av to små bord med fire stoler til hvert bord. Jeg satte meg på en av stolene, og denne plassen brukte jeg også fremover. Alle om bord var svært hyggelige unntatt førstemaskinisten. Han bare skulte. Etter noen måneder spurte jeg førstestyrmannen hvorfor førstemaskinisten var så sur. Han så på meg og svarte: «Det er jo ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans». Jeg skyndte meg å skifte stol og dermed ble førstemaskinisten den blideste mannen i messa.

Pumpemannen var ansvarlig for den praktiske delen av lastingen og lossingen av olje. Han var en voluminøs mann med svært stor mage og fortalte at han hadde vært med på Den Lange Marsjen under Mao Tse Tung og etter hvert kommet seg til kysten og om bord i en båt, og etter noen år havnet han i Bjerggata i Sandefjord og ble norsk statsborger. Jeg husker ikke hva han het, men han hadde russisk navn, og hvor sann historien om den lange marsjen var, vet jeg ikke, men han var fantastisk til å drikke vin, noe magevolumet bevitnet. Vinen hadde han stående i en liten vinballong med bast rundt. Når han drakk, vred han hodet nitti grader mot høyre og la ballongen på skulderen slik at vinen rant ut i en stråle som alltid fant veien til munnen hans uten at en dråpe gikk til spille. Dette er det jeg husker om pumpemannen.

Elektrikeren var kineser. Han fortalte meg at han var utdannet i familiens forretning der han reparerte vaskemaskiner. Dette var en svært praktisk erfaring som viste seg å fungere når han skulle skifte lyspærer, men svært dårlig til andre ting. Når han skulle skifte lyspærer, stilte han en taburett under lampa, skrudde ut den gamle lyspæra og stakk to fingre opp i sokkelen mens han så ned på beina sine. Hvis beina skalv, nikket han og sa: «Vely good», og skrudde inn en ny pære.