Kapitel 37 – Radioskolen, Haugar og opptaksprøve.

Samme dagen som Glenne kom med det han hadde funnet ut om Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole, fikk jeg fri for å reise inn for å høre mer om denne. Jeg satte meg på mopeden, startet og kjørte inn til byen og opp til Haugar der Navigasjonsskolen lå. Haugar er den nest høyeste haugen i byen. Nest etter Slottsfjellet.

Skolebygningen så gedigen ut. En «tung» mursteinsbygning som oste av skipsfartstradisjoner. I dag er det kunstmuseum der.

Jeg parkerte mopeden, og gikk inn den åpne porten i murgjerdet. Til venstre sto to biler parkert. Den ene var en engelsk Rover. Jeg kikket inn i sidevinduet foran og så at dashbordet var av blanklakkert teak. Senere skulle jeg få vite at det var læreren vår i radioteknikk som eide bilen. Han var svært stolt av kjøretøyet og senere viste han oss barskapene i ryggen på forsetene. I det ene var det flasker og i det andre var det glass, og presiserte at disse var bare for passasjerene.

Bygningen minnet litt om Sjømannsskolen i Oslo, den som vi passerte når vi kjørte opp til farmor og tante Solveig på Nordstrandshøgda. Kanskje det var den samme arkitekten som hadde tegnet begge skolene, tenkte jeg den gangen. Merkelig at jeg ikke hadde lagt spesielt merke til den tidligere, tenkte jeg, Tønsberg var jo min by, der jeg følte meg hjemme.

Skolen var formet som en U med hoveddelen rett fram når jeg kom inn gjennom porten. Sidefløyene var noe kortere, men like høye, og begge var utstyrt med hver sin dør, slik at hele bygningen hadde tre inngangsdører. Jeg lærte etter hvert at den til venstre, den ved siden av Roveren, var den korteste veien til vårt klasserom.

Nå valgte jeg døren midt på bygningen, gikk opp trinnene og lukket opp døren. Jeg leste på en tavle at kontorene var i annen etasje, og da jeg kom dit opp gikk jeg mot høyre, noe som visstnok er vanlig for de fleste. Jeg fortsatte bortover korridoren helt til den svingte til høyre på nytt og endelig fant jeg en dør som var merket med «KONTOR» og banket på. Ingen svarte, så jeg åpnet døren. Foran meg så jeg en høy skranke, men ingen mennesker. Til høyre så jeg en halvåpen dør slik at jeg kunne se halvparten av rommet og halvparten av en mann som satt ved et skrivebord med et telefonrør i hånden. Han så opp, sikkert fordi han hørte at jeg hadde kommet inn. Han smilte og vinket innbydende, så jeg skjøv den halvåpne døren helt opp og gikk inn på kontoret hans. Han vinket mot en stol mens han fortsatte å snakke i telefonen.

Endelig var han ferdig, la telefonrøret på apparatet og så spørrende på meg. Jeg forklarte mitt ærend og han smilte på nytt. «Opptagelsesprøven starter i morgen klokken ni», sa han. «Du må fylle ut dette skjemaet og møte i god tid før klokken ni». Han tok på nytt etter telefonrøret, så jeg skjønte at audiensen var over. Mens jeg gikk ut, så jeg på bildene på korridorveggene. Det var bare bilder av båter. Skikkelig maritimt.

Tilbake på jobben fortalte jeg alle om min nyutstakede fremtid som radiooffiser i handelsflåten. Jeg som ikke hadde vært om bord på større båter enn Wappen og Bremerhaven som gikk fra Sandefjord til Strømstad, og bare som passasjer. Håkon, kameraten min, som hadde kommet med ideen, nikket anerkjennende. I årene som fulgte tok han stadig æren av å ha vært min yrkesveileder, noe som var helt riktig.

Resten av dagen tenkte jeg over hva mor og far ville si, men de var allerede vant med at jeg tok egne avgjørelser, så jeg regnet med at de ville akseptere dette uten videre. Det stemte, men jeg hadde på følelsen at de ikke var helt fornøyd. De hadde nok håpet på at jeg til slutt ville finne veien til universitetet i Oslo på en eller annen måte. Jeg tenkte bare: «I morgen er det opptaksprøve, og om ett år er jeg kanskje sjømann».

Opptaksprøven? Hvordan den gikk? Vel, det er en annen historie som kommer en annen dag.

Tønsberg Navigasjonsskole