Kapitel 23.3 – Mine år som avisbud for Tønsbergs Blad (1962-1964)

Siden jeg avsluttet det forrige kapitlet med at jeg fikk jobb som avisbud for Tønsbergs Blad, føler jeg at jeg bør skrive noe også om dette.

Jeg må vel ha vært femten år da jeg begynte. Jeg gikk på realskolen og beholdt avisbudjobben i bortimot tre år, helt til jeg var ferdig med de tre skoleårene.

Den ruta jeg fikk, var den minst populære, fikk jeg høre da var innom avisas kontor i Tønsberg. Derfor var den spesielt godt betalt. Ruta hadde nitti abonnenter fordelt på to mil, der noen av veiene ikke var skikkelig brøytet tidlig om morgenen.

Klokka fem skulle avisene hentes ved Esso- stasjonen i Semsbyen. Derfra syklet jeg Ramnesveien ned til Lensberg Mølle og opp Taranrødveien forbi institusjonen Granli og opp til Rygg. Så var det ned igjen og opp til Låhnegårdene langs Låhneveien, så til abonnentene langs Sørlandske hovedvei og så hjem. For å rekke skolestart, måtte alle abonnentene få avisen sin til samme tid hver dag, og som takk fikk jeg alltid svært godt julegratiale i hver av de tre årene jeg hadde denne ruta.

Den første vinteren gikk alt greit. Det kom lite snø, og jeg klarte å levere avisa i tide, men det andre året fikk vi så mye snø at jeg måtte få hjelp av far med bilen hans. Han kjørte, og jeg leverte.

Sånn kunne det ikke fortsette, så jeg gikk innom aviskontoret etter skoletid for å si opp jobben, men de hadde råd for problemet eller rettere sagt så hjalp jeg dem litt ved å si at jeg ikke hadde noe å kjøre med. Da kom de raskt til at de måtte hjelpe meg med penger til moped ved å øke lønna skikkelig godt.

Da jeg kom hjem la jeg fram situasjonen for far som sa at han ville låne meg pengene til å kjøpe denne mopeden. Avisa la inn en annonse om mitt behov, og far kjørte meg rundt for å se på, og kort etter var jeg eier av en Tempolett moped med skjerm som beskyttet beina mot været.

Jeg kunne jo også ha spurt mor, men jeg visste at hun ville si nei, selv om hun selv kjørte stor motorsykkel i sin ungdom. Eller kanskje nettopp derfor. Far var også innom sykehus og rehabilitering etter motorsykkelulykke, men han sa aldri nei, selv om ja’et kom litt motvillig.